i'd expect you won't cry

through fortune and flame we fall part two

Thu, 14 Jun 2007 12:16:53 GMT

Ryan were sitting in the kitchen eating cereal while looking at the wall. After the conversation with his sister she had forced him to shave. After a long discussion about shaving, he had finally gived in and he had shaved away the upcoming beard.

”I am going to school!” She yelled out from the hall. He didn’t even looked at her direction, just kept looking in the wall while touching his new-shaved skin. It was weird touching clean skin. He had felt so useless the last months. His mother and sister had kept telling him too take a long, hot, shower to get clean. He had screamed, kicked and barely cried his eyes out. They had given up. He felt useless again.

A month after Alexanders death, his father had dissapeared. Or he had tried to talk to Ryan, tell him how sorry he was, be a father for once. But off course, when Ryan just started to cry, he had rolled his eyes, called him a faggot and runned down the stairs. Then he had cried in the dark at the kitchen, what he didn’t knew was that Ryan were sitting in the stairs listening to his own father, the one that had screamed when he cried, called him the most grusome things trying to make him change, or in other words, being a lowsy father. And then, his father was crying because of everything he had done. Why didn’t he understanded that before Alexander had chosen to dissapear from the world? And then been such a fucking coward, leaving the house with some bags and his wife trying to hold him back, kissing, hugging, crying. It was a miserable night.

All of that had made Ryan feel like it was his fault. Deep inside he knew it was all because of his father. He couldn’t take the pressure of having a griefing faggot of a son when he realised that he wasn’t the father he should have been. After that night, everything seemed so much more easy in the Francis family. No reason too worry about the father coming home drunk or just angry. He would run up the stairs screaming, shouting, roaring his throat sore about wanting the family to change. Fucker.

Too Ryans surprise, his mother were really understanding. He had expected her to run into his room, trying to force him into college, school, university, whatever. But she didn’t. She never walked into the room without knocking, she woke him up before going to work so he knew that he didn’t needed to worry, she never raised her voice and she always backed off if he were tired, angry or sad. It might sound wrong, and it might sound like she were avoiding him, but he wanted it this way. He needed to be alone when he wanted it or just felt like it. No one could push him.

He woke up from his thoughts when he accidentally dropped his spoon into the bowl that made a terrible noise. He covered his ears before nearly falling down the chair. In the complete silence, that sound became so much worse. If it had been like five people in the room, it wouldn’t have been half as horrible. But it was when the room was in a complete and lonely silence. He pushed the bowl with the spoon away from him and got up from the chair. He went up to fast and the chair falled backwards. He cursed something about the day the chair was born, when he finally remembered that the chair was a simple piece from IKEA, he stopped and started to scratch the back of his head. His senses was like dissapeared from his fucking mind. His reflexes weren’t there unless someone touched him, something that barely happened.

For two hours he sat in the livingroom glaring at the television, thinking so damn hard that the snow on the screen should dissapear and the Oprah Winfrey show could show up. The television obviously hated him.
He kept on glaring at the television screen and got kind of hypnotized by the snow when he heard aidens cold december somewhere in the house.
He grunted and let out a yawn before starting to look after his cellphone, mostly because the sound broke his beautiful silence.

”Hello?” Ryan said into his old nokia.
”Hey, are you..Ryan something something?” A unfamiliar voice answered him.
”Uh. Yeah.” Ryan said kind of annoyed, who would call ten o’clock in the morning!?
”Uhm. You haven’t paid the bill to your cell-phone in almost a year.” The person said, sounding kind of nervous, probably some kid working there too get som money.
Ryan couldn’t help but grinning.
”And why the fuck should i?” He answered, trying to sound nonchalant.
”Because if you don’t they will do something.” The kid answered, sounding more insecure.
”Look. Just fuck off, tell that too your boss as well.” Ryan said, now clearly in a annoyed tone and hanged up before the poor kid had the chance to answer. He falled back into the couch, expecting the kid to call back again, he didn’t.

He had became such an asshole against other people after Alexander..passed away. He had also started to smoke. At first he had smoked out the bathroom-window, being extremely sure that his mother didn’t knew about it, until she actually told him that she didn’t like the smoking-thing with the grief. He didn’t listen. Every time the nicotine went through his body, he felt like thousands of kilos just left his shoulder. He only smoked marlboro red. Just the same as Alexander smoked. When he thought about it, Alexander had stopped smoking when he and Ryan got together.
Ryan couldn’t even describe how much he wanted him back, wanted to go back in time, about one year.

Then he hear it. The door into the hall is opening. It’s slamming. Someone tall, huge are walking into the living room. Ryan can’t see him because he is standing with his back towards the man. But hell no, he’s not gonna turn around either.

”Ryan.” A dark voice says, wheezing, probably from smoking and drinking. Maybe the years coming to him to. Ryan can’t recognize the voice. It’s unfamiliar. How do this man know his name?

”Ryan!” The voice tells, raising his voice some levels. Ryan doesn’t know he’s fists are white, but he is not turning around.

”Ryan! You fucking fag, look at me!” The voice said again. Then Ryan knew. Then he knew who it was. Ryans eyes widen in shock but before he could registrer the steps, the sounds of heavy breathing or the whispering threaths his chest was aching and his face were turned to the floor.

-----
aww this one just became a total mess. but i guess you will understand later. and i am sorry for the late update, i have been writing on this, and uhm. i just weren't creative ._. well.
COMMENTS PLEASE?

through fortune and flame we fall

Wed, 06 Jun 2007 19:54:52 GMT

I am a coward.
I am ugly.
I am stupid.
But i have found someone that i love, and this person loves me.
And this person is slipping away from me, even though we promise so many things, we both know it’s lies.
I can’t handle a life without you, that’s why i am doing this.
We all go to hell anyways, i’ll meet you there.
- Alexander.

He was lying in bed, moving desperate about going to sleep, closed his eyes hard, but every time he closed his eyelids he saw Alexanders body all covered in blood. His eyes got filled up with tears again. How ironic. When his boyfriend died because he was going to college, he decided not to go there at all, and stayed at home with his head in his pillow. Every detail, every single memory, every single word went through his mind when he tried to sleep. All the ’I love you’s and every little touch of his finger tips made his eyes watering. Why couldn’t he just sleep? He remembered the night Alexander had stayed over the night and they had slept in each others arms while crying in silence, hoping the other didn’t noticed. But they did, and they knew.

But it made such a big difference, even though they didn’t talked about it, the relationship just grew stronger. And it destroyed it all. Alexander was gone. Ryan were alone. His birthday had been a living hell. He found out that Alexander had bought him a book and a pink unicorn. He knew that a kiss was a part of the gift, oh how much he would give just to get one last kiss. He would die for him, die for him. Die for that boy he loved so much. And he just dissapeared. Why couldn’t the world stop being so cruel? Stop ruin his life over and over again? Even how cruel the world could be, it didn’t had the right to take Alexander away from him. His heart was turned into a black stone, he could never ever be able to love anyone again. The life that once had been in his body had dissapeared along with Alexanders heart. Gone, forever.

”Ryan?” His mother knocked the door again.
”Ryan? Are you up?” She knocked again before sighing. Ryan turned his face into the pillow before picking another pillow up from the floor. The pillow still had the smell of Alexander on it. It was weird, he had kept every little piece of clothing, shoes, pillows, everything. Even his hairbrush. He never used any of it in fear of the smell of him dissapearing or that it would be destroyed or dirty. He threated it like porcelain, his porcelain. If anyone tried to touch any of it he could freak out, kick, scream, cry.
The little part of Alexander that he had, was his. No one else could ever touch it.

”You know that somehow, you got to come through this with Alexander.” His mother whispered through the door, but he heard it. He had heard it so many times before, but he couldn’t. All he wanted to do was to grief alone, die alone. No one could ever replace Alexander.

”There will be breakfest in the kitchen, i’ve got to go.” She said before running down the stairs and out of the house. Gone. He got up from his bed and walked out of his bedroom and into the bathroom.

He pulled his red t-shirt over his head and threw it on the floor and after a minute the boxer laid on top of it. He took on a new, clean boxer before standing up and looking in the mirror.

He had black rings around his eyes that made him look like he was thirtyseven and not eighteen. He had started to grow a beard, a fucking beard. He hadn’t noticed the need for shaving before now. He was so messed up.

He knew he had smelled like his shampoo before, his deodorant, his conditioner, his perfume at parties. But now it was Alexanders smells. He didn’t knew why he did it, it was weird. He knew so fucking well. He knew it all to well. He SHOULD move on, he SHOULD build up his life again, he SHOULD go to college. But he didn’t.
Fucking coward.

”I am so sorry.” He whispered towards the mirror and noticed the tear running down his cheek.

”I am so fucking sorry” He said before he leaned his forehead against the mirror. This wasn’t what Alexander had wanted him to do. He had wanted him to move on, go to college without needing to think about him. He had wanted him to find someone else so he could build up a new life. He did the opposite. He had been blind not seeing this before now, six months after he should have done it.

”Ryan?” He heard a voice on the other side of the door.
”Who is it!?” He barked but a sob escaped his mouth. He wiped his tears away before straightning up.

”It’s Sarah.” She said in a soft, comforting voice. ”Can you open the door?”

Ryan unlocked the door and opened it. He threw a look in the mirror and hoped his sister wouldn’t notice that he had been crying, again. He knew it was a hopeless waste of time because his eyes were shining, still full with tears and some sobs escaped his mouth from time to time.

”Oh Ryan.” Sarah said looking at him compassionately.
”Don’t.” He said before a sob escaped his bright-red lips again. ”I d-don’t need it now.”

”Oh shut up.” She said and embrased her brother. He tensed his body in her arms before he finally gave in and cried against her shoulder.
”I-i just c-can’t g-get over h-h-him.” He sobbed and tears was streaming down his pale face.
”I know. ” She said before sniffling. ”I still can’t belive it, but you have to move on, but no one have said you need to do it right away.” She said and wiped a tear away from her cheek.

”I love you so much right now.” He said sniffling against her shoulder.
She giggled and hold him tighter into a hug.
”I love you too”
------------
okay. this is weird, it became far too much about his misery -.- but please, tell me what you think? :)

WE ALL GO TO HELL PART 2(norweagian story, sorry :/)

Fri, 25 May 2007 14:38:29 GMT

Etter tretti minutter kom de tilbake etter en runde rundt skolen. De hadde ikke pratet mye, de bare nøt hverandres selskap. Da de kom tilbake til gymsalen og skulle til å gå inn i garderoben var døra låst. De gikk inn i gymsalen igjen for å gå andre veien, men døra var låst der og. Alexander gled ned langs veggen og dro Ryan etter seg.
Ryan flirte litt og lot armen gli rundt Alexander og trakk ham tettere inntil seg. Alexander smilte bredt og kysset Ryan så smått på kinnet og nedover til halsen.
Ryan flirte og hvilte hodet mot Alexander sitt. Alexander lot fingrene gli nedover Ryan sitt kinn og kysset leppene hans mykt. Så åpnet døren seg.

Ryan visste ikke hva han forventet seg da fotballguttene låste opp døren og fant Alexander og Ryan sittende på gulvet kysse. Alexander trakk seg litt unna ham, men løp ikke bort i frykt. Han lot armene gli rundt midjen til Ryan imens han så opp på dem. De så bort på dem først i vanntro, før noen av dem begynte å le nærvøst. Så lo alle, ikke lenger nærvøst. De bare lo. Ryan var den første som reagerte. Han reiste seg opp før han grep tak i hånden til Alexander og halte ham opp. Guttene ifra fotballaget så på dem før den ene av dem, Jake trodde Ryan han het, gikk mot dem. Ryan strammet grepet rundt hånden til Alexander. Han hadde opplevd at Jake hadde slått, sparket og ledd av ham før. Han ville ikke det samme skulle skje med Alexander.

”Kyss da” Sa Jake rett ut. ”Kyss foran hele skolen. Se om dere tørr det, jævla homser”
Sa han med avsky i stemmen imens han gliste. Ryan turte ikke engang å se på Alexander, han rakk det ikke før de andre guttene ifra laget dro dem med ut i skolegården der alle andre ifra skolen sto. Etter hvert kunne Ryan føle blikkene til alle rundt dem på seg. Han var ganske sikker på at Alexander gjorde det samme.

Jake og de andre på fotballaget dro med Alexander og Ryan opp på en benk så alle på skolen kunne se dem.

”Homsene skal kysse for helvete!” Lo Jake høyt og plutselig var alle blikkene på dem.
Ryan kunne se hver eneste en av dem se opp på dem og kjente med ett at han ble varm i kinnene. Til tross for at benken var lav, så sto den langt ut i det grønne, nok til at alle på skolen kunne se dem.
Alexander så bort på Ryan og møtte blikket hans med engang. Ikke før de hadde stått sånn i en stund la Ryan merke til at han holdte på å gråte.

Uten og tenke mer over det, trakk Ryan Alexander nærmere til seg og leppene deres møttes på midten. Alexander ble først overrasket før han lukket øynene og de sto sånn i noen sekunder før Ryan slapp grepet som var rundt Alexander sine armer. Alexander lot fingrene gli over leppene hans før han så bort på Jake. Jake sto der og stirret på dem. Som om det som nettopp hadde skjedd enda ikke hadde gått opp for ham.
Ryan så ned i bakken et øyeblikk før han hoppet ned ifra benken og begynte å gå inn mot skolen og før han visste ordet av det gikk Alexander vedsiden av ham med fingrene flettet inn i hans.

Dagen hadde gått som normalt, om ikke bedre enn vanlig etterpå. Nå visste alle at de var sammen, at de var homofile, at de var kjærester. De hadde ingenting å skjule. Nå var ikke ”Jævla homo” og ”’The Fags finally found each other’” like sårende som før. Det var ikke sårende i det hele tatt, for ingen sa det mer. Det var ikke lenger et skjeldsord eller noe grusomt å si mot dem, nå var det nesten kompliment.
Alexander dumpet ned vedsiden av Ryan i lunsjen og dro hånden igjennom det nyvaskede håret. Han lente seg mot ham og kysset ham mykt på kinnet før han satte seg til rette og begynte så smått å spise på lunsjen sin. Ryan lot fingertuppene gli over ryggen hans med myke bevegelser og flirte litt idet Alexander grøsset. De satt sånn i noen minutter før Ryan la brettene deres på bordet før de kastet søppelet og skulle til å gå ut. Jake stoppet dem og hvisket mot øret til Ryan idet han gikk forbi.

”Homser hører ikke til her.” Ryan bare lo av hva han hadde sagt. Jake så overrasket på ham før han gikk videre. Det så ut som han hadde fått et slag i ansiktet. Ryan visste så altfor godt at han ikke hørte til der, men det gjorde ingenting, for han hadde en annen å være annerledes med. De gikk ut i skolegården og satte seg ned på benken, som vanlig og pratet sammen.

”Jeg syntes du kan fortelle meg litt om deg selv nå.” Lo Ryan med blikket på Alexander. Alexander lo ikke med. Han bare så på Ryan med et litt dystert blikk.

”Jeg mente ikke noe galt i det altså..” Begynte Ryan før setningen døde ut.

”Det går bra” Mumlet Alexander før han satte seg til rette i armkroken til Ryan.
Ryan hvilte hodet på Alexander sitt med følelsen av at noe var galt.

Det var gått uker etter kyssestuntet på skolen. Ryan hadde aldri følt seg så lykkelig som han var nå, men han ville fortsatt vite hvorfor Alexander ikke ville prate med ham om seg selv.

”Hva er det du tenker på?” purret Alexander inn i øret hans og avbrøt tankene umiddelbart. De lå på sengen til Ryan på rommet hans. Ryan var sikker på at søsteren lyttet til døren på kyssingen, flørtingen, latteren og samtalene som hadde foregått iløpet av den siste timen. Moren hadde ikke kommet hjem og faren var ute av byen, som vanlig.

”Kom tilbake.” Hvisket Alexander og igjen. Ryan sine tanker forsvant like fort som de hadde kommet og ansiktet sprakk opp i et stort smil. ”Jeg er her” Mumlet Ryan ned i halsgropen til Alexander. Han kysset de myke leppene hans igjen og Alexander lukket øynene. Alexander lente seg bakover i sengen igjen med et fornøyd smil om leppene.

”I’ll never let them hurt you”

Moren hadde kommet hjem noen timer senere til en hysterisk datter som fortalte at Ryan hadde besøk av kjæresten sin igjen. Moren til Ryan prøvde stadig å fremstå som den perfekte mor i den perfekte familien.

”So far from the truth”
Hun prøvde også å venne seg til at Ryan var homofil, men hver gang hun så Alexander og Ryan kysse hverandre farvell eller hello før og etter skolen så hun vekk. Eller for den slags skyld når de holdt hverandre i hendene eller var i armene til hverandre. Men for å virke mer imøtekommende inviterte hun Alexander til å bli til middag.

”Du må ikke.” Hvisket Ryan i øret til Alexander og klemte hånden hans ekstra hardt.

”Det går bra” Sa Alexander og smilte mot moren til Ryan. ”Jeg har ikke noe annet å gjøre, blir gjerne.”

Moren sitt desperate forsøk i å lage mat ente med frossenpizza i mikrobølgeovnen. Ryan var langt ifra overrasket og Alexander måtte stadig kvele en latter.

”Jeg vet jeg ikke kan lage mat.” Lo moren til Ryan og smilte mot sønnen.

”Du trenger ikke prøve å motbevise det, gutten min.” Sa hun og gliste bredt. Søsteren tok nok en pizzabit og begynte på den og. Ryan ble stadig overrasket over den tynne 8. Klassingens appetitt. Til tross for at hun, Sarah, var tynn som en spiker og var sammen med de populære i klassen, brydde hun seg overraskende lite over hvordan vekta hennes var. Til tross for at hun snoket i privatlivet hans stadig vekk, var det beundringsverdig med presset som lå på jenter på hennes alder nå.

”Så hvorfor ble du plutselig homse, Ryan?” Spurte Sarah plutselig med de store, grå øynene rettet på ham. De så anklagende ut, men Ryan kjente henne, så altfor godt etter tretten år med krangling og slossing. Alexander prøvde å kvele en latter, ikke helt til det vellykedde, men Sarah så ikke ut til å bry seg over at Alexander lo.

”Jeg vet ikke helt om homofil er rette ordet, Sarah, kanskje mer Alexandrofil.” Flirte han og gliste overlegent. Søsteren himlet oppgitt med øynene og Alexander klarte til slutt å svelge pizza-biten. Moren ristet oppgitt på hodet imens hun flirte for seg selv.

”Nei jeg orker ikke mer” Utbrøt Alexander og lente seg bakover med hendene på magen. Ryan lo lavt før han tok en ny bit av pizzaen. Moren så bort på sønnen og kjæresten hans med et smil, og for å sette henne litt på prøve slapp Ryan pizza-biten ned på tallerkenen før han lente seg mot kjæresten og kysset ham ømt og lenge på de myke leppene. Alexander smilte mot leppene hans og lot hånden gli rundt nakken hans. Ryan gløttet bort på moren i øyekroken og til sin forbauselse så moren på dem med et smil på leppene. Kanskje hun faktisk hadde forstått hvor mye de trengte hverandre.

Noen timer senere hadde Alexander dratt hjemover igjen. Ryan ville han skulle bli der. For en gang skyld, virket familien deres normal. Moren hans var blitt forelsket i Alexander og truet med han gang på gang etter de så Alexander gå inn i bussen at om han ikke holdt seg til ham, så ville han forbli arveløs. Ryan lo. Alexander gjorde alt perfekt. Moren hadde endelig godtatt han for hvem han var, først var det stilforandringen, og nå sto han fram som homofil i alderen 16 år. Han skjønte det ikke kunne være lett for henne, men hun hadde godtatt alt, alt var perfekt. P-e-r-f-e-k-t.

”Hvorfor er du ikke med Alex?” Spurte moren og lente seg på dørkarmen.

”Lekser.” Mumlet Ryan med ansiktet begravd i et lilla skjerf han hadde fått av Alexander. Det luktet akuratt som han. Moren til Ryan så litt skeptisk på ham.

”Går alt bra imellom dere to?” Spurte hun med hevet øyenbryn. Ryan kastet et irritert blikk på henne før han så ned i boken igjen.

”Alt går helt fint, jeg vil bare konsentrere meg om skolen siden det ikke er lenge til jeg skal søke til college.” Sa han og sukket oppgitt. Moren så ned på sønnen som hun ville hive han ut, men hun nøyde seg med å snu seg og gå ut av soverommet hans.

Omtrent et kvarter senere ble matte og likninger ubeskrivelig kjedelig, og han ga opp. Han klarte ikke konsentrere seg om noe som helst, men det var blitt en vane, en irriterende vane. Holde på med lekser en halvtime før det ble kjedelig og han ringte Alexander i håp om at han ikke var opptatt, men han kunne vel klare seg uten ham i en dag? Nei tydeligvis ikke. Ryan rotet i From First To Last-bagen etter mobilen til han til slutt fikk dratt opp den gamle nokiaen ifra rotet nede i bagen. Han tastet nummeret til Alexander, det eneste nummeret han kunne utenatt, og ventet på svar.

”Hello?” Svarte Alexander i den andre enden etter to minutter med ringing.

”Ryan?”

”Hei!” Utbrøt Ryan med et flir og satte seg opp i sengen. Stemmen hans gjorde ham glad, han virket alltid så positiv og hadde evnen til å lyse opp hverdagen hans.

”Er du opptatt?” Spurte Ryan med et smil plantet på leppene. Han lyttet til pustelydene til Alexander imens han ventet på svar.

”Nei, ikke egentlig, tenkte faktisk på å ringe deg, vi må prate” Sa Alexander og tonen hans fikk Ryan til å tvile på hva som skulle skje. ”Bare prat i vei.” Sa Ryan og prøvde å late som om han ikke hadde hørt tonen til Alexander. ”Møter du meg i parken?”

En halvtime senere sto Ryani parken med hendene begravd i jakkelommene og hetta på hettegenseren over hodet. Det regnet.

”Just my luck”
Etter fem minutters venting kom Alexander gående mot ham. Han hadde på de samme røde conversene det sto

”Ryan&Alex” på hælen på. Ryan og Alexander hadde bestemt seg for å skrive navnene deres litt overalt for noen uker siden. Siden de ikke fikk plass til hele navnet til Alexander forkortet de det til ’Alex’. Han hadde en svart ”The Misfits” genser på og en svart jakke med titalls med buttons på. De svarte buksene hans hadde blitt våte i regnværet. Til tross for at hun ikke kunne se ansiktet hans, kunne han skjønne hvor dystert uttrykket hans var, det gjorde ham urolig.

Han begynte å gå mot ham og slo armene rundt nakken hans og skulle til å trekke ham til seg i et kyss da hun la merke til at han gråt. Ryan skjønte ingenting, hva hadde skjedd. Ryan trakk seg litt bakover og lot tommelen gli over en tåre på kinnet hans.

”Hva er galt?” Hvisket Ryan og prøvde desperat å møte blikket hans. Alexander så inn i øynene til Ryan og bet seg tvilende i leppa.

”J-jeg kan ikke gjøre d-dette mer.”
Mumlet han og prøvde å unngå blikket til Ryan igjen. ”Hva kan du ikke gjøre mer?” Spurte Ryan, tydelig forvirret over hva som skjedde.

”Det er slutt.” Sa Alexander og snufset.
Ryan trakk seg tilbake, overasket over hva han nettopp hadde sagt. De hadde hatt det perfekt, også gjorde han dette? Hvorfor?

Det knøt seg i brystet hans og han kjente klumpen vokse i halsen. Hvorfor?
Ryan lot armene falle på sidene og kjente tårene svi i øynene. Alexander slo blikket ned i bakken før han snudde seg og begynte å gå bort.

”I don’t love you, like i did yesterday”

”Ryan, pell deg opp av senga nå!” Ropte moren og banket hardere på døren.

”Og hvorfor i helvete har du låst døren!? Ryan!?” Ropte hun og banket enda hardere.
Ryan hadde ikke taklet bruddet særlig bra. Nå lå han i boxeren med ansiktet begravd i puta. Dyna lå på gulvet og han grøsset av kulden ifra soveromsvinduet. Han ville ikke opp, han ville ikke møte Alexander igjen. Han hadde sviktet han, han hadde ødelagt ham, knust ham.

”Ryan!” Ropte moren for siste gang før han hørte hun løpe ned trappen og etter litt hørte han døren bli slengt igjen. Ryan bestemte seg for å skulke skolen, for første gang på flere måneder. Han krabbet ut av sengen og tørket de røde kinnene som fortsatt var våte etter alle tårene som hadde kommet iløpet av natten.
Han snufset litt før han gikk ut av rommet sitt. Huset virket tomt og for første gang på lenge følte han seg alene. Forlatt.

”Calling all cars, we got another victim”
Han gikk ned trappen før han dumpet ned i sofaen foran TVen, men han klarte fortsatt ikke å få Alexander ut av hodet. De hadde ikke hatt det så ille vel. Men hvorfor hadde han ikke fortalt noe om seg selv? Ryan hadde respektert at Alexander kanskje ikke ville åpne seg så raskt, men hvorfor hadde han slått opp før han fikk sjansen til å vite hvorfor? Ryan hadde gjettet seg til at han var redd for å åpne seg, men det måtte være noe annet, han kjente Alexander bedre enn som så.

Han ville ikke tenke mer på det. Han var tappet av krefter og natten hadde blitt så søvnløs som mulig. Bare tårer og fortvilte hulk og etter hvert gjennomvåt pute med tankene på hvorfor han hadde gjort det imot ham. Etter hvert sovnet han igjen. Tom for tårer, han klarte ikke gråte mer lenger, han bare sov.

”Don’t you breath for me, i don’t deserve your sympathy”

Ryan fant ut han måtte ha sovet lenge da han hørte det ringte på døren senere ut på dagen. Ryan gadd ikke bry seg om at han bare hadde på seg boxeren eller at kinnene hans var røde og opphovnet etter å ha grått i flere timer. Han gikk imot døren imens han dro hånden igjennom håret flere ganger. Han åpnet døren og til sin store overraskelse sto personen han ikke hadde ventet i det hele tatt.

”Hello honey, i am home”

Ryan sperret opp øynene og kjente det knøt seg i brystet igjen da han så Alexander stå foran ham imens han bet seg i underleppa. Før Ryan klarte å tenke mer lå armene rundt nakken til Alexander og leppene presset mot hans. Alexander prøvde å trekke seg unna, men innerst inne visste Ryan han ikke ville det.

”Ryan, ikke.” Mumlet Alexander mot leppene hans. Ryan dro ham med inn uten å bryte kysset før han dyttet igjen døren. Han trakk seg unna ham og dyttet ham mot døren før han kysset ham igjen.

”Vær så snill, Ryan.” Sa Alexander og stemmen slo sprekker idet han sa det. Ryan kjente det knøt seg i brystet igjen da han hørte hva han gjorde med ham.

”Ikke gå, vær så snill.” Mumlet Ryan og tvang blikket sitt i Alexander sine øyne.
Alexander sin underleppe dirret faretruende og øynene hans ble blanke.

”Hvorfor gjør du dette?” Spurte Alexander før han gled ned langs veggen og tårene strømmet nedover kinnene hans igjen.

”Jeg vil vite hvorfor, Alexander.” Sa Ryan å la merke til at stemmen hans var ujevn og klumpen i halsen vokste. Han gled ned på kne og lot hendene legge seg på kinnene hans. ”Bare fortell meg alt.” Mumlet Ryan.

”Jeg kan ikke, Ryan.” Sa Alexander og skulle til å reise seg idet Ryan holdt ham nede.

”Alexander, jeg respekterer om du ikke vil være sammen med meg, men bare fortell meg, jeg trenger å få vite det uansett hvor ille eller ikke det måtte være.”
Sa Ryan og strøk hånden over kinnet til Alexander. Alexander trakk pusten og så på Ryan.

”Ryan, moren min er alkoholiker, jeg har ingen framtid som du har! Faren min er ute av byen og er med alle andre enn henne. Jeg roter bare til alt for deg, du har en framtid, du kan få ordentlig utdanning, jeg kan ikke det. Jeg har allerede gitt opp det.” Sa Alexander imens han hulket. Stemmen hans sprakk flere steder og det var hjerteskjærende å se hvor vondt han hadde det. Ryan bestemte seg for ikke å svare. Han bare tok hånden hans og kysset ham på leppene igjen. Alexander så opp på ham med blanke øyne.

”Jeg skal ikke tvinge deg til å være sammen med meg, Alexander, men bare vær så snill å ikke gjør dette mot meg igjen.” Mumlet Ryan og hvilte hodet på brystkassa hans. Han lyttet til hjerterytmen hans.

”Er du ikke sint?” Mumlet Alexander og lot hånden gli igjennom håret til Ryan.

”Aldri.” Hvisket han.
Alexander sluttet å snufse og bare satt der imens fingertuppene hans gikk opp og ned ryggen hans.

”Du vet vi ikke kan fortsette å gjøre dette?” Mumlet Ryan inn i halsgropen hans.
Alexander lo før han nikket.

”Jeg skal fortelle deg mer ifra nå av.” Sa Alexander og smilte svakt. Ryan smilte mykt før han kysset ham ømt på haka.

Alexander forklarte at han hadde sagt ja til å stikke innom Ryan for å gi ham et signerings-ark ifra en eller annen gruppe på skolen bare for å få se om han hadde det bra. Han hadde hatt dårlig samvittighet etter hva som hadde skjedd i parken, men han hadde aldri trodd at det som skjedde kom til å skje.

”Jeg trodde du kom til å slenge igjen døra og låse” Sa Alexander og så bort på Ryan.
Ryan flirte lavt. De satt på sofaen foran TVen og prata. Etter en halvtime hadde Alexander endelig fått overtalt Ryan til å ta på seg klær, og etter han hadde kommet ned igjen hadde de sittet på kjøkkenet å spist ’frokost’ før de hadde gått tilbake til stua og prata den siste timen. For det meste gikk det i utdanning og college. Hvordan ville alt ende opp til høsten? Ryan skulle på college, om han kom inn på ett så klart. Hittil hadde han søkt på ett, og han visste ikke hvilke andre han ville søke på, men hvordan ville han klare seg uten Alexander? Han ville ikke tenke på det, men det ble nødvendig å tenke på det. Det var som om han ikke hadde noe valg. Alexander sa at han ville vente på ham om nødvendig. Det var betryggende tanke, men hvordan ville det gå med ett eller to møter i uken?

”Jeg kommer ikke til å finne noen andre om det er det du tror.” Sa Alexander og smilte mot Ryan. Ryan smilte mot kjæresten og skulle til å trekke ham til seg i et kyss da Alexander trakk seg unna. ”Du vet det?” Sa han og så granskende på kjæresten.

”Ja, jeg vet det” Sa Ryan og lente seg mot ham igjen.

”Nei jeg er alvorlig, Ryan, du vet jeg ikke kommer til å finne noen andre?” Sa Alexander og tvang blikket sitt til å møte Ryan sitt.

”Ja jeg vet det, Alexander, jeg vil bare ikke prate om det nå.” Sa Ryan og lente seg tilbake igjen. Det så ut som om Alexander sitt hjertet knuste i tusen biter da han sa det.

”I tear my heart open”

”Er det noe galt?” Spurte Ryan og satte seg opp igjen.

”I saw myself shut”

”Nei da” Sa Alexander og presset leppene mot Ryan sine.

”My weakness is that i care to much”

”Alexander, hva er det for noe?” Spurte Ryan og dro luggen til Alexander til side.
Det var da han så det. Alexander hadde et arr i pannen, som skar igjennom den bleke huden i mørkerødt. Blodet var størknet, men såret var åpent.

”My scars remind us that the past is real”

”Hva har skjedd?” Hvisket Ryan og lot tommelen gli over arret. Alexander krympet seg og lagde en liten grimase.

”Det går bra, det var bare en ulykke.” Sa Alexander og smilte stivt, og Ryan kunne se han følte seg ukomfertabel.

”Alexander, ikke lyv for meg.” Sa Ryan alvorlig og slo blikket ned i øynene hans.
Alexander bet seg i underleppa. ”Det var Jake.” Mumlet han og så ned.
Ryan måtte forsikre seg om at det var sant, hadde virkelig Jake sunket så lavt?

”Hva?” Sa Ryan og så uforstålig på ham.

”Jeg kunne ikke noe for det! De kom og begynte bare å slå og sparke, de spurte hele tiden hvor du var, og om vi hadde slått opp, jeg ville ikke ha noe med dem å gjøre til de nevnte det, så jeg på en måte slo til han.” Sa Alexander og klødde seg i bakhodet, desperat etter å skifte samtalemne. Ryan måpte. Så lo han. Han visste innerst inne at han ikke burde le, men han kunne ikke noe for det. Alexander smilte skjevt og så opp på ham. Ryan bøyde seg ned og kysset leppene hans mykt og lot armen gli rundt nakken hans.

”Han slo tilbake.” Mumlet Alexander mot leppene hans, uten å bryte kysset.

”Jeg skjønte nesten det.” Flirte Ryan og kysset ham nok en gang.
Alexander smilte litt og så opp på ham. ”Lover du å ikke forlate meg?” Spurte Alexander og så opp på ham med et blikk som fikk det til å knyte seg i brystet på ham igjen. ”Aldri.” Sa Ryan og klemte ham inntil seg.

Neste dag hadde Ryan gått på skolen igjen. Han hadde forklart for kontaktlæreren at han hadde følt seg dårlig. Til tross for at han var en elendig løgner, så bet han på. Det var blitt en vane å lyve om slike ting. Småting, men om skulking hadde ikke vært nødvendig å lyve om før nå, men bare denne ene gangen.
Ryan begynte å gå mot klasserommet igjen. Han stoppet i gangen foran skapet sitt og tok opp eyelineren og lot spissen gli under øyet igjen. Han følte seg som en idiot, men han ville se bra ut, i hvert fall i sin oppfatning av ’å se bra ut’.

Rundt de to nærmeste ukene fikk de svarene tilbake etter college-søknadene. Ryan var nær et nærvøst sammenbrudd hver gang han leste igjennom posten. Innerst inne ville han ikke begynne på college, han ville være hjemme, han ville være sammen med Alexander. Men han måtte gå på college, han måtte. Det ville ikke funke å få seg en god jobb uten ordentlig utdanning, men hva var viktigst? En fin CV eller Alexander?
Svaret var enkelt, men vanskelig å gjøre noe med.

”Fint du kunne bli med i timen Francis.” Sa historielæreren da han gikk inn i klasserommet. Ryan valgte å ignorere hva han hadde sagt og gikk mot den ledige plassen vedsiden av Alexander, bakerst i klasserommet.

”Hei.” Hvisket Alexander og så opp på ham imens han gikk imot pulten sin for å sette seg ned. Han satt seg ned og la bøkene på pulten imens han prøvde å følge med på timen. Det var kjedelig, ubeskrivelig kjedelig. Han vippet opp og ned på hodet idet han holdt på å sovne de uttalige gangene.

”Ryan Francis!” Sa læreren i hevet stemme. Ryan så opp og møtte læreren sitt viltre blikk. Han slapp ut et ’Hø?’ og halve klassen kvalte en latter. Læreren himlet med øynene før han fortsatte timen.
Et kvarter senere ringte det ut.

”Hvor var du i timen?” Flirte Alexander og kysset ham ømt på kinnet da han omsider fant han sittende på benken under bjørketreet i skolegården. Han smilte mykt før han rettet blikket mot tegningen han hadde tegnet på de siste dagene. Et tre som sto over gaten til skolen. En huske hang ned ifra treet og fikk det hele til å se forlatt ut. Det var blitt en vane å gå forbi der uten å legge merke til det, eller å bry seg om at familien som en gang hadde bodd der nå var borte. Det var egentlig en veldig tragisk historie. Sønnen deres, en mønsterelev, hadde gått amok da han og søsteren var hjemme. Han hadde skutt søsteren med pistolen han hadde funnet i skrivebordet til faren. Da resten av familien hadde kommet hjem hadde de funnet ham død på baderommet etter å ha kuttet seg over håndleddene. Foreldrene hadde skilt seg seks måneder senere og flyttet til hver sin side av landet. Det var lenge siden. Alle hadde glemt hvor mye de hadde brydd seg om familien da. Alle hadde glemt hva slags inntrykk det hadde gjort med alle sammen. Familien var glemt og fortrengt. Det siste han ville var at det samme skulle skje med han. Han ville bli husket for noe. Når han var død ville han ikke bli husket for å være den sortkledde og deprimerte homoen som slet med sin emosjonelle kjæreste som han dro ifra etter tre måneder.

”Jeg elsker deg.” Mumlet Ryan fem minutter etter at Alexander hadde satt seg ned.
Alexander så overrasket ut idet han sa det. ”Hæ?” Sa han og rettet seg mot ham.

”Du hørte hva jeg sa.” Mumlet Ryan og kjente han ble varm i kinnene igjen.

”Si det igjen” Sa Alexander og smilte mot kjæresten.
Ryan trakk pusten før han snudde seg mot Alexander.

”Jeg elsker deg.” Sa han litt tydeligere enn sist. Alexander smilte bredt og strøk hånden over kinnet hans.

”Jeg elsker deg og.” Sa han lavt og smilte om mulig enda bredere. Ryan kjente han følte seg varm innvendig idet han sa de tre små ordene som betød så ufattelig mye.

”Oh how wrong we were to think that immortallity ment never dying.”

Ryan hadde helt glemt alt anngående college. Han hadde sluttet å lese posten. De var som om han ikke skulle på college, som om at alt bare hadde vært et mareritt inni drømmen, som nå var borte. På skolen hadde alt gått helt perfekt. Han hadde for første gang på fem måneder klart å konsentrere seg om skolen og alt annet på samme tid.
Stå opp, skole, hjem, Alexander, lekser, Alexander. Det var slik dagen hans foregikk. Det var perfekt. P-e-r-f-e-k-t. Ingenting galt kunne skje. Trodde han.

”Ryan!” Hørte Ryan moren sitt rop nedenifra. Ryan flirte lavt idet han brøt kysset imellom han og Alexander.

”Ryan Francis!” Ropte moren lettere irritert. ”Det er brev til deg!”
Ryan sitt smil forsvant øyeblikkelig. Tankene om college, utdanning, å være borte ifra Alexander kom tilbake. Alexander så opp på ham og bet seg i underleppa.

”Kom igjen, gå ned.” Sa Alexander og dyttet ham opp på bena sine. Ryan gikk ut av rommet og gikk ned trappen før han spaserte inn på stua. Moren slo armene rundt ham og klemte han tett inntil seg. Etter det oppfattet ikke Ryan så mye annet enn.

”Du skal til college.”

Ryan gikk opp på rommet sitt med gråten i halsen. Han ville ikke dra, han ville være der sammen med Alexander for resten av livet. Han åpnet døren og gikk inn i rommet. Alexander satt der med det samme uskyldige og uvitende smilet på ansiktet, selv om han ikke var klar for det, så falt Ryan ned på knærne foran ham og begravde hendene i ansiktet. Tårene strømmet på og ville ikke slutte. ”Hva har skjedd?” Spurte Alexander, men stemmen sprakk midt i setningen.

”Jeg kom inn.” Hulket Ryan og hvilte hodet i fanget hans. Alexander så uforstålig på ham og trakk ham opp i sengen igjen. Han strøk hånden over kinnet hans og kysset ham ømt i pannen imens han vugget ham sakte fram og tilbake.

”Hvor da?” Mumlet han inn i øret hans imens han holdt ham tett inntil seg.

”På college.” Sa han i en lav og hes tone. Han ville ikke dra. Han ville bare bli der.

”Jeg vil ikke dra!” Jamret han og grov fingrene inn i stoffet på t-skjorten til Alexander. Alexander svelget tungt og lot fingrene løpe igjennom håret hans.

”Det er jo dette du har villet, det er jo dette du har ventet på i ett år nå.” Sa Alexander og Ryan kunne høre at stemmen hans nesten bristet. Ryan hulket igjen og begravde ansiktet i halsgropen til Alexander.
Alexander smøg armene rundt ham igjen og hvilte hodet på hans. På fem minutter hadde alt blitt ødelagt. Alt. Det føltes som alt skulle rase ifra hverandre. Han ville ikke begynne på college, men han kunne ikke trekke seg nå. Eller han kunne, men hvorfor skulle han si nei til utdanningen han hadde ventet på i ett år? Ryan ville ikke tenke på det, han ville bare være der han var nå. I armene til Alexander. Alt virket så trygt, som om ingen kom til å skade ham, og snart var det over. Snart var ikke alt trygt, snart kunne noen skade ham.
Fem måneder igjen.
Fem små måneder og alt ville være over. Nå truet nye tårer bak de lukkede øyelokkene hans. Hvorfor måtte dette skje? Hvorfor kunne han ikke bare gi faen i college? Han elsket Alexander. Han ville aldri forlate ham. Hvorfor kunne ikke Alexander ha tenkt på college? Så kunne de begynt der sammen. Han ville ikke være alene der, han ville ha det sånn som han hadde det der og da.

”Wipe off that make-up what’s in is despair.”

”Shh.” Alexander prøve desperat å prøve å få ham til å roe seg ned.

”Jeg er her hos deg, uansett” Hvisket han og kysset ham på tinningen. Ryan lukket øynene og knuget seg til Alexander. Skjorta til Alexander var for lengst våt av tårene til Ryan, men han så ikke ut til å bry seg, og Ryan tenkte ikke så mye over det der og da.

”Jeg vil være her, her med deg.” Mumlet Ryan med lukkede øyne. Han begynte å bli døsig, trøtt, sliten. Han var bare drittlei. Han ville glemme alt, alt som gjorde at han måtte dra ifra Alexander. Absolutt alt. Han trengte ingen andre. Ingen andre.
Før han fikk tenkt lengre enn det hadde han sovnet i armene til Alexander.

Ryan våknet senere ut på dagen, eller kvelden var kanskje riktige ordet.
Det var mørkt ute og vinduet som sto oppe på andre siden av rommet. Ryan gned seg i øynene som kjentes såre etter alle tårene. Han snudde seg og Alexander lå der fortsatt sovende. Ryan la seg ned vedsiden av ham igjen og strøk hånden over kinnet hans. Det tok ikke lang tid før han gjettet seg til at han hadde grått han og. Det gjorde vondt innvendig når han innså at han faktisk skulle til college om to måneder. Han kysset Alexander på kinnet og håpet at han ville våkne opp igjen, men han gjorde det ikke. Han bare lå der og sov. Ryan lyttet til pusten hans, men rykket bakover idet Alexander begynte å vri på seg. Han snudde seg med ansiktet inn til veggen til Ryan sin skuffelse. Ryan kastet et blikk på klokka. Halv elleve på kvelden. Han tok av buksa, jakka og t-skjorta før han la seg ned i sengen igjen. Det var ingen vits i å sitte oppe lenger nå, han var sliten og han ville at alle problemene skulle forsvinne, de måtte forsvinne nå. Han lot armen gli rundt Alexander sin midje og grov fingrene inn i stoffet på den sorte t-skjorten hans. Han begravde ansiktet i nakken hans før han sovnet igjen.

”Ryan?” Hvisket Alexander og dultet borti kjæresten nok en gang. Ryan gryntet misfornøyd og snudde seg bort i fra Alexander. Alexander flirte lavt før han halte seg opp ifra sengen. Han måtte komme seg hjem igjen.

”Ikke gå.” Mumlet Ryan klagende og grep tak i t-skjorten til kjæresten. Alexander så ned på Ryan som endelig gløttet på øynene. ”Vær så snill?”
Alexander dumpet ned på sengen igjen og smilte mot kjæresten.

”Du kan overnatte her, vi trenger ikke gå på skolen i morgen.” Sa Ryan og så opp på ham. Alexander hadde ikke hørt ’vi trenger ikke gå på skolen’ før, ikke ifra Ryan.

”Legg deg ned.” Kommanderte Alexander og dyttet svakt ned i brystet på Ryan.

”Vi ses imorra.” Sa han før han kysset Ryan i tinningen. Ryan grep tak i ham igjen og dro ham ned igjen. Leppene deres møttes på midten og Alexander sin vilje til å dra, forsvant umiddelbart. ”Vær så snill.” Hvisket Ryan mot leppene hans.

Alexander sa ikke mer, han bare vrengte av seg genseren før han la seg ned vedsiden av Ryan. Han hadde ikke hjertet til å dra ifra ham nå, han var et vrak. Ryan smøg armene rundt ham og begravde ansiktet i halsgropen hans igjen. Alexander kysset ham i pannen før begge sovnet.

”I fought them all off just to hold you close and tight”

Ryan våknet neste dag. Han ville ikke se på klokka i det hele tatt, han brydde seg ikke mer, han hadde oppnådd det han hadde villet i ett år. Han hadde ikke lyst til å gjøre noe etter sommerferien. Å ikke gå på college i det hele tatt, vurderte han annenhvert minutt som gikk. Han snudde seg for å legge armen rundt Alexander da han la merke til at han ikke lå der lenger. Han krabbet ut av sengen og gned seg i øynene. Han så at buksa til Alexander lå på gulvet over genseren hans og fnsite lavt før han rødmet. Han slo blikket vekk og gikk ut av rommet. Han tuslet ut i gangen og banket på baderomsdøren i tilfelle Alexander var der.

”Alexander?” Sa han med hevet stemme, som sprakk i den samme hese stemmen han alltid fikk på morgenen.

”Ja?” Hørte han Alexander sin stemme innenifra. Han flirte lavt før han ristet på hodet.

”Nei ikke noe.” Sa han før han gikk ned trappen og inn på kjøkkenet. Han fant fram frokostblanding, skål, skje og melk før han satte seg ned ved kjøkkenbordet. Han spiste egentlig ikke, bare pirket borti maten med skjeen imens han tenkte.

”Klarer du aldri å kle på deg?” Lo Alexander og gikk inn på kjøkkenet. Håret hans sto til alle kanter og klærne hans var et rot, men til tross for det var han fortsatt like nydelig som alltid.

”Nei, ikke fem minutter etter jeg har våkna.” Lo Ryan og tok første skje med frokostblanding i munnen. Alle de små sirklene var allerede myke og ble vanskelige å tygge. Han svelget og skjøv ifra seg skåla.

”Skal du ikke spise mer?” Spurte Alexander ifra den andre siden av bordet.

”Nei.” Sa Ryan og lagde en liten grimase. De satt der i stillhet, ikke en pinlig stillhet, men en stillhet de begge trengte der og da, i ti minutter, det føltes i hvert fall slik.
Etter hvert somlet Ryan seg til å skrape ut frokostblandingen og legge skåla i oppvasken. Han tuslet opp på rommet sitt og plukket ut nye klær og etter fem minutter var han på vei ned igjen. Alexander sto midt på gulvet imens han tvinnet tomlene. Han så opp på Ryan og ansiktet sprakk opp i et smil.

”Så, skal vi komme oss ut?” Spurte Alexander før han gikk bort til Ryan. Han grep hendene hans og flettet fingrene inn i hans. Ryan nikket og så ned i øynene til Alexander.

”Vi drar til parken.”

En halvtime senere gikk de rundt i parken. Ryan visste så altfor godt at gymlæreren deres pleide å jogge i samme parken før gymmen, så de måtte være ute av parken før 11. Alexander flettet fingrene sine inn i hans og smilte opp mot ham. Til tross for at det så ut som Alexander var to år yngre, så virket det som om han var to år eldre enn ham når de gikk der, hånd i hånd. Etter å ha gått der i en halvtime, fant de begge ut at de ikke burde risikere å være der lenger i frykt for å møte på gymlæreren deres.
Ryan kjørte dem hjem igjen.

”Kan du spille?” Spurte Alexander og lot fingrene gli over strengene på gitaren han fant under sengen til Ryan. Ryan snudde seg bort ifra tegneblokken og la den ned på pulten igjen. Han hadde prøvd å tegne Alexander igjen. Alle andre gangene han hadde prøvd hadde endt opp med å kaste dem alle.

”Lenge siden.” Mumlet Ryan før han begynte på å forsterke detaljene på tegningen.

”Kan du ikke spille noe?” Spurt Alexander og så opp på Ryan nedenifra gulvet. Ryan tittet bort på ham igjen og bet seg i underleppa.

”Jeg vet ikke, la meg bli ferdig med den her så..”

”Kan du ikke bare gjøre det? Om du fortsetter å tegne så kommer du ikke til å gjøre det.”
Sa Alexander og så bort på ham. Til tross for de varme øynene, virket blikket hans nesten anklagende. Ryan la ifra seg blyanten å gikk bort til kjæresten. Han tok fram gitaren ifra under sengen før han så på Alexander igjen.

”Det er lenge siden.” Mumlet han og lot fingrene gli over strengene igjen.
Alexander smilte svakt og lente seg bakover med hodet på puten igjen.

”Spill det du husker best.” Mumlet han og lukket igjen øynene.
Ryan bet seg på innersiden i kinnet før han begynte så smått å spille på Nothing Else Matters. Det var så altfor lenge siden, og han husket den knapt, men det var denne han kunne best. Alexander smilte for seg selv imens han lyttet.

Etter å ha spilt i seks og et halvt minutter la han fra seg gitaren og ble sittende med bena i kryss. Alexander halte seg opp og smilte mot kjæresten nok en gang.

Iløpet av de siste månedene hadde alle dager gått som de. Alt var perfekt. De hadde hverandre og trengte ingen andre, ingenting kunne bli ødelagt, trodde de.
De hadde skulket skolen omtrent alle dagene etter da. Hvorfor skulle de gå på skole når de ikke trengte det? Alt de ville oppnå, eller Ryan ville oppnå var oppnådd, men nå var sommeren her, og alt ville snart være over. De kom til å se hverandre to ganger i uken. Tanken var ikke til å holde ut, men hvordan ville det være når det skjedde?

Månedene gikk som vanlig. Akuratt på samme måte som før ferien, utenom at Ryan la merke til at Alexander var blitt veldig følsom. Han hadde en forståelse hvorfor, men han ville ikke ha det sånn nå.

”Er det noe galt?” Mumlet Ryan og så ned i de grønne øynene til Alexander.
Alexander så opp på ham og nikket før øynene hans ble fylt med tårer.
Ryan hatet dette, han kunne spørre om en ting og i det neste gråt han. Det var grusomt, men de måtte igjennom det. De måtte.

”Jeg vet du må dra, Ryan.” Sa Alexander lavt og så opp på Ryan med store blanke øyne. ”Jeg vil at du skal dra, for din skyld.”Mumlet han og kysset ham ømt på leppene.

”Bare ikke glem meg.” La han til og kysset ham igjen, eller han presset leppene hardt og ubehagelig mot leppene hans. Ryan kjente tårene presse på bak øynene igjen. Hvorfor skjedde dette vær eneste jævlige gang?
Jeg elsker deg. Ordene lå i luften, de var blitt sagt før, men nå trengte de å høre dem igjen, men det forble stille. Ingen ord ble sagt, for første gang på lenge var det en pinlig stillhet. So awkward.

Så kom den store dagen, college. Ryan lå i sengen og stirret opp i taket. Han hadde knapt fått sove den natten. Han ville bare til Alexander igjen, ligge vedsiden av ham og fnise som en jævla jente over de teiteste tingene imens de nøt hverandres selskap. Men aldri mer. Bare han alene mot verden. Han husket gårsdagen så altfor godt.

Det hadde regnet da de møtte hverandre i parken som vanlig. Det var ikke kaldt, men regnet gjorde det ubehagelig å stå i svarte bukser og t-skjorte. Det siste møte før Ryan skulle dra til college. Ryan ville ikke dra, han ville være der for alltid å snakke med Alexander.

”Hei.” Var det første Ryan sa før han skrapte foten i bakken.

”Hei.” Hadde Alexander sagt og trukket ham inntil seg i en klem. Hvorfor måtte det ende her? Dette gikk så altfor fort.
De hadde gått rundt i parken, hånd i hånd, tett inntil hverandre uten å si et ord. Det var fint å gå sånn, en fin måte å si farvel på. De hadde alltid sagt ’Vi kommer til å se hverandre ofte.’ Men innerst inne visste de at det ikke var sannheten, de visste det begge to. De hadde for mye tid igjen å ta igjen, men snart var alt over. Snart kom de til å være alene. Akuratt som før de hadde møtt hverandre. Så kom de. Tårene.

Alexander hulket lavt og snufset imens de gikk. Ryan var ikke sikker på om han gråt eller om det var regnet som strømmet nedover kinnene til Alexander, men det var noe. Ryan stoppet og trakk Alexander tett inntil seg. Han klemte den våte kroppen hans imot sin egen og ville ikke slippe taket. Så kom tårene hans igjen. De ville ikke stoppe og underleppen hans skalv ustoppelig. Hvorfor?
Ryan visste Alexander gråt også, han skjønte det så altfor godt. Det gjorde vondt å vite det, det gjorde vondt å gråte nå.

”Jeg elsker deg.” Hvisket han med hes stemme som nesten bristet i setningen.

”Jeg elsker deg og.” Hvisket Alexander og kysset ham ømt på leppene. Til tross for at han elsket det, så føltes det som leppene hans brant idet han trakk seg unna.
Ryan lukket øynene før han åpnet dem. Han ville at alt skulle forsvinne nå, tilbake til den dagen han fikk brevet. Han skulle ønske han aldri fikk det. Han ville ikke dra, nå og aldri mer.

Ryan klatret inn i bilen for å kjøre til Alexander den siste gangen. Han måtte bare få se ham en gang til før han dro. Han kjørte de korte ti minuttene før han hørte lyden av ambulanser og politibiler over alt. Det første han tentke på var at en unge hadde kjørt utenfor veien og skadet seg eller noe sånt, til han stoppet tjue meter foran huset til Alexander. Han kjente hjertet hoppe opp i halsen hans da han så at ambulansen og politibilen utenfor det hvite huset hans. Moren til Alexander satt på en benk utenfor huset, kritthvit med hendene plassert imellom knærne. Noe hadde skjedd.

Ryan løp inn og ignorerte sperringene. En politimann ropte etter han, men han ignorerte alle lyder bare løp inn i huset. Han begynte å løpe opp trappen til han kom inn i gangen. Det var tomt der uten om sperringer over alt. Han så inn i alle rommene før han gikk inn på rommet til Alexander. Klumpen i halsen vokste og hjertet hans knuste da han så hva som lå på gulvet.

Ryan falt ned på gulvet og endelig kom tårene ut igjen. Han så opp langs beina til Alexander som lå livløse på gulvet etterfulgt av resten av kroppen hans. På gulvet vedsiden av hånden hans lå et barberblad dekket av blod. Øynene hans var livløse og kroppen hans var kald, men varm på samme tid av alt blodet som han lå i. Ryan lot armene gli rundt ham og kysset ham i pannen. Han sa han skulle passe på ham, ingenting skulle komme imellom dem, ingenting. Noe kom imellom dem, han passet ikke på ham, og nå var han borte. Ingen andre var der for ham. Han var alene igjen. Han lukket øynene og begravde ansiktet i halsgropen til Alexander.

Han var ikke sikker på om han sov eller ikke, men han bråvåknet ifra søvnen eller transen kjente han at noen dro ham i skjorta. Han gråt, skrek, hylte og sparket. Ingen skulle ta ifra han Alexander igjen. Aldri mer. Han reiste seg opp og skrek mot personen som prøvde å dra ham bort. Han brydde seg ikke om blodet på skjorten hans, blodet i håret hans, blodet var overalt, men han brydde seg ikke for det var Alexander sitt blod.

-----------

this one sucks. but i am working on a continuer on english :p

WE ALL GO TO HELL (norweagian story, sorry :/)

Fri, 25 May 2007 14:36:52 GMT

Han sto der i svarte klær. Stramme svarte bukser, en rød og svart Nightmare Before Christmas t-skjorte, et svart skjerf rundt halsen med en svart collegejakke over de tynne armene som virket overraskende sterke. Selvtilliten hans var forbløffende for Ryan som aldri hadde møtt noen som var så sikker på seg selv. Han hadde halvlangt svart hår og et tilfreds smil som de store blå øynene hans forsikret han om. Han hadde en ring i øyenbrynet som blinket i solyset. Han bevegde ikke på seg, men han trippet lett på føttene. Sorte converse. Han var spesiell i forhold til de andre guttene Ryan hadde sett, utenom han selv. Han turte kanskje mer, eller han var mer selvsikker, som om han ikke lot seg bli tråkket på av noen. Som om at ingen kunne knuse han.
”You can not destroy me” Ryan prøvde å la blikket gli bort ifra han, men han klarte ikke trekke blikket bort ifra det bleke ansiktet hans. Han var nydelig. Gutten smilte bredt og trakk hendene ned i bukselommene før han snudde seg.

”We all go to hell”

Ryan gryntet misfornøyd idet vekkerklokken trakk ham bort ifra den merkelige drømmen. Han slo med all kraft på den lille svarte, likevel irriterende boksen, før han lagde et misfornøyd stønn. En ny dag. Mandag. Han hatet mandager. Følelsen over å måtte dra på skolen var ikke akuratt fristende etter en helg med sene netter og avslapping. Ingen skole hadde vært perfekt, men dette var siste året før han skulle på college. Han måtte gjøre det bra i år, han kunne ikke skulke, han kunne ikke komme for sent, alt måtte være perfekt i år. Om han ikke fikk utdannelse, hva skulle han gjøre da? Han gikk bort til kleskapet på andre siden av rommet i bare boxeren med tunge skritt. Han åpnet kleskapet og en bunke med klær falt ut av kleskapet og landet foran føttene hans. Han sukket tungt og stappet alt inn i den nederste hylla før han trakk ut en svart jeans, en blå t-skjorte det sto ”Don’t Google Yourself” på og en svart college-jakke med glidelås som gikk på skrått over brystet.

Han gikk med tunge skritt mot badet imens han gjespet og stønnet klagende.
”Hello solstråle” Sa moren idet hun passerte han. Hun stoppet foran han og kysset ham på panna. Uten følelser som vanlig. Det betød ingenting, det var slikt moren gjorde, de samme ordene, det samme kjedelige kysset på pannen før hun så på klokken og løp ut av huset uten å si så mye som ha det. Men ikke idag.
”Ikke kom forsent på skolen da.” Sa hun og rufset til håret hans. ”Og ja, jeg kommer hjem tidlig idag.” Sa hun før hun forsvant ut døren. Ryan så litt etter henne med munnen fortsatt lukket før han gikk inn på badet og tok på klærne han hadde plukket ut ifra kleskapet. Han gikk med raske skritt imot rommet sitt igjen og sto foran det lille speilet som hang på vegget hans. Faren hans likte ikke ideen med en sønn som sminket seg og hadde speil på rommet, for feminint mente han, men det fikk være hans mening, Ryan gjorde det sånn. Han tok opp en nesten nedspisset eyeliner han hadde stjålet ifra søsteren sin for flere uke siden og lot den svarte spissen gli over det våte under øynene hans. Han blunket litt før han tok opp en liten boks med rød øyenskygge. Han tok opp en liten sminkebørste han hadde funnet i sminkepungen til moren for lenge siden. Etter et minutt eller to så var øyenskyggen rundt øynene hans.
”Narkoman”. Han hadde hørt det før. Lærerne på skolen trodde han gikk på dop og de andre i klassen trodde han hadde vært på fest dagen før, til de hadde funnet ut at det var sminke. Etter det så ble homseryktene lettere å tro på for de fleste. Ryan hadde alltid tvilt på om han var homofil eller heterofil, men det var bare ikke det han ville tenke på. Han var Ryan, ingen andre. Han trengte vel egentlig ingen heller. Han trengte bare å beholde vettet og ikke bli påvirket av hva de andre sa.

”Never let them take you alive”

Ryan satt i skolegården på en benk med en bok i hånda og iPoden i fanget.
”Step one you say we need to talk”. Han måtte lese ferdig boken før timen begynte, han kunne ikke bli trukket ned i karakter, alt måtte være perfekt.
”i know how to save i life”.
”I bet you do” mumlet Ryan surt imens han skumleste igjennom sidene. Han klarte ikke konsentrere seg om boken, han visste at han måtte, eller det var bare læreren han sin favorittbok hun ville klassen skulle lese fordi den visstnok var helt fantastisk.
Pride and Prejudice sto det på forsiden til boken. Den intresserte han ikke i det hele tatt, sa han ingenting. Han sukket tungt og lukket igjen boken. Han fikk bare håpe på at engelsk læreren ville la han overleve og ikke spørre om slutten på boken.
Han tittet kort på klokken før han slengte den slitte bagen over skulderen og gikk inn i skolen før han begynte å gå imot klasserommet. Som vanlig hadde vaktmesteren glemt å låse døren til klasserommet så Ryan satt etter noen sekunder på plassen sin bakerst i klasserommet i kroken. Der læreren hans som regel aldri gadd å se med mindre hun var ute etter å gjøre noe grusomt mot han. Han fant fram engelsk bøkene sine og la dem på pulten. Han la iPoden i bagen igjen for å slippe trøbbel med læreren sin. Han hadde hørt nok av at iPoden ikke skulle brukes i timen, for da skulle fornuftige ting inn i hjernen hans. Han hadde måtte bite seg på innersiden av kinnet for ikke å si at musikk var fullt av mening og at det hun prøvde å lære bort ikke hadde det, men han måtte være perfekt i år. P-e-r-f-e-k-t. Perfekt.

Læreren hans hadde bestemt seg for å være grusom mot han idag. Hun spurte om alt han ikke kunne om boken og alt annet de ikke hadde lært. Han kommenterte at han ikke hadde fått nok tid til å lese hele boken fordi han hadde blitt opptatt med mange andre lekser. Noen litt lenger foran hadde kvalt en latter og hostet ”Homse” og ”skolelys” flere ganger. Han var vant til det. Han brydde seg vel egentlig ikke. Men innerst inne visste han at det enten var sant, eller at han prøvde å fortrenge at han brydde seg om det.

I andre time hadde læreren hans bestemt seg å angripe han igjen, ved å påpeke alt han måtte gjøre om på skolen. Som vanlig prøvde han å ikke la det gå inn på seg, men han kjente at kreftene hans ble tappet jo mer han skjønte han ble bedt om å gjøre, og han måtte det, for han måtte komme seg inn på college neste år. Han måtte.
Ryan var midt i skjenneprekenen til læreren da døren gikk opp og han kunne føle at alle blikkene som hadde vært rettet mot han, nå var rettet mot personen som hadde kommet inn døren, inkludert hans. En kort gutt på hans alder kom inn, trange svarte bukser, piercing i øyenbrynet, blekt ansikt, markerte øyne, en rød og svart nightmare before christmas t-skjorte, converse, halvlangt svart hår og et svart skjerf rundt halsen. Ryan kunne ikke tro at det var han ifra drømmen. Han hadde aldri trodd at han skulle få se han, at det bare var en av hans drømmer om en ikke så spesiell gutt ifra ingen-steds, at han ikke eksisterte. Det eneste som manglet var gleden i øynene og livsgnisten som engang hadde vært der, eller skulle vært der. Han var ikke helt den han hadde vært i drømmen uten det selvsikre smilet. Læreren så på den forfjamsede gutten før hun sa ”Og hvem er du?”
Gutten snufset litt før han fokuserte på læreren ”Alexander.” Sa han og flirte svakt.
Selvtilliten Ryan hadde sett i drømmen var tilbake, og det fikk han til å smile.
”Hva gjør du her?” Spurte læreren og så oppgitt på gutten, Alexander, som hadde håret til alle kanter. ”Jeg fikk beskjed om å gå hit, jeg er ny her” Sa han likegyldig og trakk på skuldrene.
Læreren nærmest måpte over hvor likegyldig og uredd han var.
”Bare sett deg ned der det er ledig du.” Sa hun likegyldig før hun feide det bort med en håndbevegelse før hun gikk bort til kateteret og begynte å spørre om nye ting.
Ryan kjente at fingrene ble klamme og at hjertet hoppet idet Alexander satte seg ned vedsiden av den engang så tomme pulten hans. ”Hey dude.” Flirte Alexander med et selvtilfreds glis. Ryan kjente han ble glad av å se på det vakre smilet hans, men tvang seg til å se på han uten så mye som å bevege på munnvikene.
”Hei” Sa Ryan før han rettet blikket mot læreren igjen. Noe kom ut av munnen hennes, men han oppfattet det ikke. Han bare så de tørre leppene hennes bevege seg og ingen lyd kom ut. Ryan lot blikket glippe over til Alexander et øyeblikk og til sin overraskelse så var Alexander sitt blikk rettet mot han. Ryan skvatt nesten idet blikkene deres møttes så altfor fort. Alexander lo lavt og blottet en hvit perlerad før han snudde seg mot læreren igjen. Ryan kjente han ble varm i kinnene og kunne se for seg de røde kinnene hans bli enda mer rød da han skjønte at det var Alexander i seg selv han rødmet over, ikke over at han muligens hadde dummet seg ut foran han.

Da det ringte ut var Ryan ute av døren til klasserommet før noen andre, han ville ikke møte Alexander igjen. Han hadde dummet seg ut, eller han var redd for å være med han i tilfelle han skulle dumme seg ut.
”Hey dude” Hørte han en kjent stemme flire bak han. Han satt i skolegården igjen på benken i sine egne tanker. Han kjente hjertet hoppe idet Alexanders stemme brøt stillheten.
”Du må virkelig slutte å skremme meg” Mumlet Ryan med blikket festet på conversene sine.
”Sorry” Flirte Alexander. ”Men jeg skremte deg vel ikke når jeg så på deg vel?” Sa Alexander og skakket litt på hodet så den svarte luggen hans falt litt mot øret hans og det andre øyet hans kom til synet. ”N-nei, jeg ble bare litt overrasket” Sa Ryan og tittet litt på Alexander i øyenkroken. Det ble litt stille imellom dem til han kjente armen til Alexander mot sin egen idet han satte seg vedsiden av ham. Ryan sine muskler spente seg et øyeblikk til han ble vant til det. Det var fortsatt ti minutter til timen begynte, og til tross for den litt anspente stemningen, var det avslappende å sitte der med en som var så lik ham.
”Jomen har ’the fag’ fått seg en sjelevenn!” Ropte en som satt litt lenger unna. Ryan sukket tungt uten så mye å se på personen som hadde ropt det. Alexander så litt på ansiktet til Ryan og han kunne føle de bekymrede øynene hans. Ryan visste at Alexander ville gjøre noe, men ingenting skjedde, og plutselig var det som hadde vært så fint, blitt grusomt og han ville bare det skulle ringe inn.

”Ser deg imorgen!” Var det siste han hørte ifra Alexander før han så ryggen på misfits-jakka hans forsvinne ut hovedinngangen. Ryan åpnet skapet for å ta ut bøkene han måtte ha til lekser da han så en lapp falle ned ifra sprekken på skapet hans.
På den sto et telefonummer og under sto det ”hilsen sjelevennen”. Ryan kunne ikke noe for å le. Han smilte bredt og la lappen i baggen før han gikk ut av hovedinngangen. Han hadde fortsatt et smil om leppene da han kom ut og til han kom ut av porten som gikk ut ifra skoleområdet. Han kom ut og begynte å gå imot bussoldeplassen og til hans store overraskelse sto Alexander på bussholdeplassen med en røyk plassert imellom leppene imens han febrilsk prøvde å tenne den. Ryan lo litt før han gikk forbi sin såkalte sjelevenn og satte seg ned med ryggen støttet mot skiltet med bussrutene på. Han var litt overrasket over at Alexander røykte. Han virket for snill eller ren var det rette ordet til å røyke. Han var også overrasket over at han hadde tatt det med et flir og ikke med å hyle løpende bort derifra, det spilte ikke så stor rolle som han trodde det kom til å gjøre. Ryan lot blikket gli opp på Alexander i det han fant ut at bussen var forsinket igjen. ”Jeg fant lappen i skapet mitt” Sa Ryan lavt, men høyt nok til at Alexander hørte det.
”Var det jeg håpte på” Sa Alexander med et lite smil om leppene som fikk Ryan også til å smile. Han følte seg varm innvendig av smilene og latteren til Alexander, det var noe spesielt med dem som fikk Ryan til å føle seg trygg, som om ingen kom til å skade han.
Etterhvert kom det flere folk til bussholdeplassen som også ventet på bussen. Det tok lang tid før bussen endelig kom. Ryan ventet til de fleste hadde gått inn i bussen før han betalte billetten sin og satte seg nesten helt bakerst. Han lot blikket gli ut av vinduet før han la merke til at noen satt seg vedsiden av ham. Han snudde seg og satt med nesetippen nesten nær Alexander sin. Alexander flirte lavt før Ryan snudde seg bort og kjente kinnene bli røde igjen, i håp om at Alexander ikke hadde sett ham rødme. Etter noen minutter stoppet bussen utenfor noen hus, ganske fine hus, ikke sånn snobbete fine, men sånn perfekte. ”See ya later” Sa Alexander før han forsvant ut og gikk mot et hvitt hus. Ryan så litt på ham før bussen kjørte videre. Ryan lot blikket havne på noen fugler som satt i grener på noen trær som så vidt hadde fått grønne knopper. Han hadde alltid likt fugler, spesielt kråker. De var litt som ham, svarte og litt forhatt av alle. Etter et kvarters tid stoppet bussen der han skulle av, og han hastet seg mot huset sitt og skulle til å låse opp døren da han skjønte den var åpen.

”Du er hjemme!” Var det første Ryan hørte før han kjente to armer rundt nakken hans idet moren trakk ham til seg i en klem. Ryan sto uberørlig i noen sekunder før han reagerte og trakk seg litt unna. ”Hva er det som har skjedd, har pappa dødd?” Sa han i en sarkastisk tone før han krysset armene.
”Kutt ut.” Sa moren småirritert. ”Jeg kom hjem tidlig for å være sammen med favorittsønnen min vet du!”
”Har du glemt at du bare har en sønn?” Sa han og himlet med øynene over hvor idiotisk moren hadde vært som hadde sagt det.
”Kom over det med å prøve å være så kynisk, Ryan” Sa moren før hun smilte svakt.
”Jeg har tenkt litt, og har kommet fram til at du kanskje burde tenke over å ha noen å prate med, det virker ikke som om at du har noen å prate med sånn fortiden”
Ryan kjente en stor klump i halsen idet moren sa det. Hvorfor måtte hun alltid prøve å påpeke at han hadde det så grusomt, han hadde jo ikke det. Han var for det meste alene, sant nok, men han trengte ingen andre enn seg selv. Han hadde ikke tid til andre enn seg selv nå. ”Jeg trenger ikke det!” Sa han raskt før han begynte å løpe mot trappen. ”Jeg har bestilt time hos psykolog, Ryan, møt opp imorgen etter skolen, og ikke prøv å vri deg unna”

Ryan slengte igjen døra i sinne og dumpet ned på senga. Hvorfor måtte hun alltid ødelegge ting når alt begynte å ordne seg? Eller, han hadde en mulighet for en venn i Alexander enda han ikke kjente han, men han visste at de ville bli bedre kjent, de måtte det. Han slengte bena over kanten på senga med hodet hvilende i hendene og etterhvert klarte han å roe seg ned. Han plukket opp telefonen og rotet i bagen etter lappen han hadde fått av Alexander for knapt en time siden. Han skrev en sms og overveide å aldri sende den før han trykket på send. Etter noen minutter fikk han svar av Alexander.

Ryan sto foran det store speilet på foreldrene sitt rom og vurderte hva han hadde på seg. Sorte jeans, rød My Chemical Romance t-skjorte, et svart skjerf med hvite hodeskaller på og luggen liggende foran øyet. Han bet seg så smått i underleppa før han plukket opp den svarte ytterjakken og løp ut av døra.

”Hei!” Hørte han Alexander rope bak ham da han endelig kom etter et kvarters venting. Ryan sitt ansikt sprakk opp i et smil da han så Alexander komme joggende mot ham. ”Sorry for at jeg er sen, måtte rydde ferdig på rommet” Sa han raskt før han stilte seg foran Ryan. Ryan kjente den velkjente varmen i kinnene idet han kunne føle pusten til Alexander i ansiktet. Alexander gliste litt før han grep håndleddet hans og dro litt i han. ”Få litt fart på deg da!” Flirte han og Ryan kunne ikke for å flire selv.
Alexander og Ryan gikk i parken hele kvelden imens de pratet om alt og ingenting. Ryan hadde aldri åpnet seg så mye for et menneske før i hele sitt liv, og hadde aldri følt seg så nær noen som han gjorde nå, Alexander var som terapi for han. Det var Ryan som fortalte det meste, Alexander lyttet for det meste og kommenterte enkelte ganger. ”Fortell litt om deg da” Sa Ryan og dultet borti Alexander med albuen med et ertende smil om leppene. ”Det er ikke så mye å fortelle” Flirte Alexander før han smilte litt. ”Du må jo nettopp ha kommet hit siden du først begynte idag!” Sa Ryan og slo oppgitt ut med armene. Alexander lo litt før han smilte. ”Jo, jeg og familien min flyttet hit for en uke siden eller no lignende” Sa han med et ertende glis. Ryan sukket oppgitt før han flirte litt. Han hadde aldri følt seg så glad i hele sitt liv.
”Jeg får nok noe ut av deg” Flirte Ryan før de stoppet og satte seg ned på gresset. Det var fortsatt litt vått etter regnet litt tidligere, men det betydde ingenting der og da. Alexander tok opp en røyk ifra pakka og tente den med lighteren etter flere forsøk.
”Vil du ha?” Spurte han og holdt pakken mot Ryan. ”Uhm. Nei takk” Sa Ryan lavt og følte seg med ett ukomfertabel. Alexander smilte kort før han trakk pakka ned i jakkelomma igjen.
”Hvordan klarer du å få tak i røyk? Du ser ikke ut som du er atten heller” Sa Ryan uten å tenke seg om.
Alexander sitt smil ble med ett borte og han så ned i bakken. ”Jeg tar faren min sine” Sa han kort og dro en skjelvende hånd igjennom håret. Til tross for at røyken sigde ut av munnen hans og han så lettere nærvøs ut der og da, så var han utrolig vakker der og da. Vakrere enn noe annet Ryan noen gang hadde sett.
”Hvorfor satt du deg ikke bort da jeg satt meg vedsiden av deg idag? Jeg så at du ikke følte deg vel med at jeg satt der” Sa Alexander med blikket rettet i bakken.
Ryan skulle til å si at han ikke ville flytte seg da fordi han var det vakreste og mest selvsikre mennesket han noen gang hadde sett, men han bet seg selv i underleppa.
”Jeg v-vet ikke, det er ikke noe galt med deg, jeg er bare ikke vant til at folk vil sitte eller være med meg frivillig” Sa han og smilte svakt. Alexander møtte blikket hans igjen og smilte litt. Han lot hånden falle på kinnet til Ryan med et vennlig smil.
”Nå slipper du å tenke på at ingen vil det lenger” Sa han før han stumpet røyken i gresset.
”Jeg tror jeg må gå” Sa Alexander og trakk Ryan inn til seg i en klem.
Ryan sine muskler spente seg litt før han lot armene gli rundt midjen til Alexander. Det virket som en evighet før Alexander slapp armene løs og halte seg opp før han begynte å gå bort med armene i jakkelomma. Ryan så etter han. Han visste at han betydde trøbbel, at han ikke var noen han burde være med, men han ble litt tiltrukket av faktum over at han var på den måten, at han var Alexander, bare han. P-e-r-f-e-k-t.

Neste dag våknet ikke Ryan, han satt allerede oppe i sengen klar for en ny dag. Eller han var klar for å møte Alexander. Han hadde kjent ham knappe 21 timer, men det var som om de var gode venner allerede, som om at de kjente hverandre inn og ut. Tanken fikk Ryan til å smile. Han visste det kunne virke litt rart for Alexander at han hadde ligget oppe hele natten og tenkt på ham. At han ikke fikk han ut av hodet. Han ville det ikke heller. Det var en slags trygghet det å føle at Alexander ville komme å holde rundt han og være glad i ham om noe skjedde med han. Innerst inne visste han at det var umulig at Alexander ville føle det sånn for Ryan, eller i det minste være glad i ham på den måten Ryan ville at han skulle.
Han ville ikke tenke på det. Ryan kravlet ut av sengen og gikk bort til skapet og tok ut en svart bukse, en svart bleeding star t-skjorte og en tynn grå og svart stripete jakke.
Han tok på seg klærne i rekordfart og sminket seg foran det lille speilet før han gikk ned med et stor smil rundt leppene.
Faren skulle til å si noe til han så sønnen komme joggende ned trappen ferdig sminket og påkledd, men han knep igjen munnen til den så ut som en rett strek. Ryan visste altfor godt at faren hans ikke likte at han sminket seg og var lettere feminin noen ganger. Han valgte å ignorere faren sine sårende ord som han kom med når de kranglet, med andre ord gikk de vegg i mellom dag etter dag.
”You should have raised a baby girl, i should have been a better son”
Ryan hadde ikke gjort noe galt i sine øyne, men i faren sine var han en homse som ikke kom til å klare seg lenger enn til slutten på ungdomskolen før han endte opp som narkoman. Ryan lo av det. Han ville ikke tenke mer på det heller, han ville bare ha noe å spise før han skulle dra til skolen, han kunne ikke rote det til. Han måtte komme tidsnok.

Fem minutter senere satt Ryan på bussen med hodet presset mot vinduet imens han hadde den svarte bagen sin i fanget. Faren hadde sagt han kunne få orden på seg selv og manne seg litt opp, det siste Ryan trengte. Idag hadde han trodd alt kom til å bli perfekt, men så hadde han kommet med sine bemerkninger igjen. Ryan knuget hendene rundt siden på bagen før han la merke til at bussen stoppet foran huset til Alexander igjen. Alexander kom inn på bussen med bustete hår og klærne var et rot.
En rutete skjorte med criminal damage t-skjorte over og en sort college jakke over der igjen, trange bukser med et skjerf rundt kneet og en joggesko på den ene foten og en converse på den andre. Ryan flirte litt før han så ut av vinduet igjen. Det var det som var så bra med Alexander, han var ikke redd for å dumme seg ut, han brydde seg ikke om hvordan han så ut så lenge han hadde noe på. De var så like, men likevel virket det som om de var ifra forskjellige planeter. Alexander dro en hånd igjennom det svarte håret før han flirte litt og dumpet ned på plassen vedsiden av Ryan. Ryan kjente det grøsset opp langs ryggraden hans idet Alexander sin arm traff hans egen.
”Hey dude” Sa Alexander før han rotet i From First To Last bagen sin etter noe.
”Hei.” Mumlet Ryan med et svakt smil imens han betraktet Alexander. Han kunne ikke benekte at Alexander var lav for alderen, men han virket så mye eldre til sinns, som om han var sytten, atten år, ikke seksten. Alexander betraktet han litt før han smilte svakt. Bussen stoppet foran skolen og de skulle til å gå ut da en fyr ifra klassen deres dultet til Ryan så han snublet og falt nesten ned på bakken. Alexander så oppgitt på gutten før han lot hånden ligge på ryggen til Ryan. ”Er du okay?” Spurte Alexander og prøvde å møte blikket til Ryan som børstet av usynlig støv ifra genseren. ”Jada” Sa Ryan og dro en hånd igjennnom det mørke håret.
De gikk imot skolegården uten å si noe, de ignorerte hva alle de andre rundt dem sa og ropte, det var som om de ikke var der, som om bare de gikk der. Ryan gikk inn i den store bygningen og skulle til å gå inn i klasserommet da han fant ut at døren var låst. Han sank ned på det kalde gulvet med blikket rettet i taket. Alexander så på døren og tente en røyk. Ryan så litt nærvøst rundt seg. Hva om en lærer kom? Alexander så ikke ut som om han brydde seg og bare røykte videre. Glo falt ned på gulvet og lagde en liten freselyd da det traff en liten vanndam som lå der. Alexander slo blikket opp og lot hendene falle på sidene sine idet læreren deres sto foran dem.

Læreren sin utskjelling hørtes knapt når moren skrek til ham. Ryan prøvde å forklare at han ikke røykte, men moren ble bare sintere over at han ikke sa sannheten.
”I am gonna live my life to destroy your world”
Hell no. Men det var det moren ville fram til. At Alexander prøvde å ødelegge han, etter litt mindre enn 24 timer som bekjente begynte Ryan å tvile på om han burde være med Alexander. Alexander betød trøbbel, og Ryan kunne ikke ha trøbbel, Ryan måtte konsentrere seg om skolen, bare skolen. Resten fikk vente. Uansett hvor mye Ryan ville bli kjent med Alexander, kunne han ikke. Han nikket til hva moren sa før han satte seg i bilen og moren kjørte ham rett hjem.
Om fem timer skulle han til psykologen.

”If you look in the mirror and don’t like what you see, you can find out firsthand how it’s like to be me”

Ryan kunne ikke fatte at han hadde gjort det mot Alexander. Han hadde snudd ryggen til ham og bare gått. Men det var ikke han sin skyld, Alexander var idioten som hadde røyka i gangen. ”Fuck you.” Mumlet Ryan og moren snudde seg mot ham med et irritert blikk. De var på vei inn til byen der psykologen til Ryan var. Moren hadde ringt og bedt ham om å forsyve timen tidligere. Den stakkars mannen i røret hadde ikke turt annet og nå var de på vei dit. Ryan var ikke nærvøs, men han var sint. Sint fordi Alexander hadde skaffet ham trøbbel, sint fordi moren trodde han var et jævla problembarn, sint fordi faren sine anklager, sint pågrunn av alt. Alt skulle bli bra, snart. Det måtte det.

Psykologen var en høy mann med tynne armer og sterke ben. Ingenting passet sammen på han, klærne var svarte, helt svarte. Han var nesten skallet og hadde kantete briller på nesen. Ryan så mer på mannens spesielle utseendet enn å prate med han.

”Hæ?” Mumlet Ryan og la merke til han hadde sett ut av vinduet.

”Hvordan går det på skolen?” Sa mannen rolig, men med en irriterende stemme som fikk det til å gnage i ham.

”Du har ikke noe med det.” Sa Ryan og så ut av vinduet igjen. Han følte seg som en liten unge som hadde gjort noe fryktelig galt. Mannen sukket oppgitt før det tomme blikket hans så opp på Ryan.

”Tell me i am an angel”

Setningen gnagde i hodet til Ryan. Si jeg er en engel. Si jeg er snill. Si jeg er et godt mennesket.

”Take this to my grave”

Men aldri la dem vite det.

”Beklager for at jeg fikk deg opp i trøbbel. Ses i morgen?”
”Skjønner at du er sint, men vær så snill å prat med meg” Ryan kjente at han fikk dårlig samvittighet av å gjøre det mot ham, men han kunne ikke. Han kunne bare ikke gjøre det. Han trengte å være alene nå, han trengte å være alene til året var over. Til alt med dette året var over. Han trengte ikke Alexander, ikke nå. Eller?

”Hey dude?” Hørte han Alexander sin stemme inn i øret etter litt. De satt på bussen, Ryan med hodet lent inn til vinduet og Alexander sittende vedsiden av med bagen i fanget.

”Dude. Jeg beklager det i går, hadde jeg visst at læreren hadde..” Alexander kom ikke lenger før Ryan avbrøt han.

”Du skulle ikke ha røyka i det hele tatt” Sa han med en tone som fikk det til å høres ut som om han spyttet ut gift. Alexander rødmet. For første gang etter møtet deres. Ryan så ned på han med et tomt ansikt før han snudde seg igjen. Resten av turen var de helt stille.

Ryan gikk først ut av bussen, han klatret ut av sete før han løp ut av bussen med bagen over skulderen. Alexander kom ikke etter. Han bare sto og så på at Ryan løp vekk. Han hatet det.

I timen hadde Alexander febrilsk prøvd å få kontakt med Ryan.
Ryan hadde fulgt med på læreren imens Alexander dultet borti pulten hans og pirket han på skulderen med blyanten. Til slutt hadde Alexander gitt seg og Ryan hadde klart å følge med på timen. Ihvertfall nesten.
Resten av dagen hadde Alexander sittet alene på en benk unna benken Ryan satt på. Han så hele tiden på Ryan med litt skuffede øyne. Men han ville at Alexander skulle forstå. Han ville ikke skade han, han ville ikke bli skadet. Men det var nesten verre å unngå ham.

Iløpet av de neste ukene hadde Ryan fokusert bare på skole. Moren og faren skjelte han ut mer enn før, lærerene ga ham mer å gjøre dag etter dag og Alexander var fortsatt som brent inn på hjernen hans. De kjente hverandre knapt, og enda gjorde det vondt inni ham av å se på Alexander sitte der alene å fikle med sitt. Hver gang Alexander så på Ryan gjøre lekser og oppgaver i fritimen måtte Ryan slite for ikke å se på det lengtende ansiktet hans.

”The hardest part of this, is leaving you”

Ryan hadde lyst til å kaste ifra seg bøkene og løpe bort til han å unnskylde seg.
Hver gang han kastet et blikk på ham kjente han tårene i øynene som plaget vettet av han. Han snufset og skylte på forkjølelse hvis noen spurte. Han hadde trodd han kom til å glemme Alexander, begynne på nytt. Men det virket som om han kom nærmere Alexander jo mer de så på hverandre med stjålne blikk. Gråtingen om kveldene hadde ikke gjort ting noe bedre. Ryan måtte innse at han hadde følelser for Alexander. Men hva var værst? Å unngå han å ha følelser for han og aldri fortelle om dem, eller ha følelser for ham som kanskje ikke ble gjengjeldt? Han bestemte seg at han ville holde dem hemmelig, men han hadde en følelse av at det nesten var verre. Å se Alexander sitt knuste blikk ned i asfalten, å se ham sitte alene på bussen med ansiktet i hendene, eller å se ham bli dratt nedover på den værst tenkelige måten. Ryan hadde ødelagt ham, han hadde kastet ham bort og gitt faen når han burde vært der med ham og trøstet og støttet ham. Men nå var det for sent.

”Ryan?”

Ryan kunne føle blikket til Alexander idet han hørte stemmen hans igjen. Den sprakk litt og lagde en ujevn a-lyd. Han var sliten, han så sliten ut. Selvtilliten som en gang hadde vært der hadde blitt ødelagt. Han visste hvem som hadde gjort det.

”Kan du ikke prate med meg? Jeg vil ikke ødelegge det som ikke er, eller har vært imellom oss.” Sa han og stemmen sprakk på midten. Hjertet til Ryan hoppet og det føltes som om at noen prøvde å dra ut hjertet hans.

”Can’t find my way home but it’s through you and i know”

Ryan snudde seg motvillig og kjente tårene presse på bak de lukkede øyelokkene. Han snufset litt før han kjente en hånd på skulderen sin. Ryan kjente seg med ett sint. Hvordan kunne han tro han kunne komme tilbake og tro han skulle tilgi han etter alt han måtte gå igjennom. Han ristet bort hånden før han masjerte ut. Han tørket bort en tåre med håndbaken før han løp inn bak skolegården og sank ned langs veggen imens tårene strømmet nedover kinnene hans.

Ryan klarte ikke konsentrere seg. Alexander hadde gitt opp å prøve å prate med ham etter dagen før. Ryan trodde først at han kom til å komme seg igjennom det, men han måtte gå ut i garderoben å trekke pusten ett par ganger. Enkelte ganger brøt han sammen. Nå var det Alexander som ikke ville prate med ham, eller han unngikk han. Etter hvert begynte Ryan å sitte på benken i skolegården som vanlig, men etter litt hadde Alexander flyttet seg bort. Han satt på gresset lenger bort, bort ifra alle sammen uten noen. Ryan pleide å se på ham. Han så trist ut, lei, drittlei. Han var ikke lenger perfekt. P-e-r-f-e-k-t. Perfekt.

Iløpet av de siste dagene hadde Alexander skulket skolen flere dager på rad. Læreren sa han var syk, men Ryan visste at Alexander skulket. Det gnagde i brystet hans over at han hadde jaget ham bort ifra skolen fordi han hadde overreagert, eller hadde han? Hadde han overreagert? Hvorfor kunne han ikke bare tatt imot kjefinga og sagt det rett ut til Alexander istedenfor å skyve ham bort. Ryan satt på rommet og gjorde lekser da mobilen hans hadde ringt og overdøvet tankene hans. Han trykket på den grønne svar-knappen og Alexanders hulk hørtes i andre siden av røret. Ryan satte seg opp i sengen.

”R-ryan?” Sa Alexander med hulkende stemme. Ryan svarte han og lyttet til alle lydene som kom igjennom telefonen og til øret hans.

”K-kan du k-komme hit å hente meg?” Spurte han og snufset.

”Hvor er du?”

Etter ti minutters tid var Ryan utenfor en lagerbygning lenger inne i byen. Akuratt der Alexander hadde bedt ham om å komme. Han hadde tatt bilen faren hadde gitt ham til 16-årsdagen. Han hadde aldri kjørt den til skolen fordi det ikke var parkering der.
Ryan gikk ut av bilen og så seg rundt før han la merke til Alexander lent mot en av veggene på lageret med en bag liggende vedsiden av seg. Ryan løp bort og til sin overraskelse var Alexander bevisstløs. Ryan kjente tårene presse bak øyelokkene.
Hvorfor gjorde han dette mot ham? Han begynte å slå svakt på kinnet til Alexander til han endelig kastet opp på bakken. Ryan smøg armen rundt midjen hans og dro han med bort til bilen og la ham i baksetet og bagen i bagasjerommet. Han lente seg ned mot det bleke ansiktet til Alexander og kysset kinnet hans lett før en tåre falt ned på nesen hans og rant nedover Alexander sitt kinn.

”i’ll never let them touch you anymore”

Ryan ante ikke hvor han skulle kjøre. Han visste ikke om han kunne kjøre hjem til Alexander og han kunne i hvert fall ikke kjøre hjem til seg selv. Ikke nå.
Etter en times kjøring rundt i ingen steds stoppet Ryan bilen foran parken Alexander og Ryan hadde vært kvelden de hadde prøvd å lære å kjenne hverandre. Ryan satte seg på panseret på bilen med ansiktet rettet mot den folketomme parken. Det begynte å bli sent og himmelen hadde rosa skyer som dekket sola. Det brant i øynene hans av alle tårene som ville ut. Hva hadde Alexander gjort og hvorfor? Hvorfor hadde han ringt ham og ikke en av foreldrene sine? Ryan ante ikke, han ville vekke opp Alexander og spørre ham ut om alle spørsmålene han ville ha svar på, men han måtte vente. Til slutt prøvde han ikke mer og tårene strømmet nedover kinnene hans igjen.

”But where did you run to, and where did you hide?”
Han snufset litt og tårene stoppet. Det ville ikke komme mer. Han tørket bort de siste tårene med håndbaken. Han så ned på det speilblanke panseret som han så seg selv i.
Øynene hans var dekket av svart sminke som var utgnidd rundt øynene og en svart stripe etter eyelineren lå på kinnet som fortsatt var vått av tårer.
Han orket ikke bry seg mer, kunne ikke alt forsvinne?
Ryan sine tanker ble med ett borte da han hørte at bildøra åpnet seg bak. Alexander tuslet ut av bilen med blikket litt over alt før han falt ned med bilen som støtte for ryggen. Pusten hans var tung og han snufset og hulket litt innimellom.
Ryan klatret ned ifra panseret og satte seg vedsiden av gutten han hadde tatt med bort ifra lageret.
Han la hånden sin rundt Alexander sin og kysset ham i håret da han hvilte hodet sitt mot skuldrene hans.

”Take my fucking hand and never be afraid again”

De satt sånn i det som føltes som en time, men som antagelig ikke var mer enn fem minutter før Ryan halte med seg Alexander opp.

”Er du fortsatt sint?” Spurte Alexander med en lav stemme. Ryan smilte svakt og lot hånden gli nedover det myke kinnet hans og lot tommelen gli over en føflekk han hadde ved haken.

”Nei. Jeg er ikke sint” Sa Ryan og smilte mot det vakre ansiktet hans. Alexanders ansikt sprakk opp i et smil og så opp på Ryans bleke ansikt. Han lot pekefingeren gli under øyet hans med et flir før han smilte bredt. Ryan lo lavt og så på Alexander. Dette var som en altfor fin drøm. Bare de to. Alene. P-e-r-f-e-k-t. Perfekt.

Men såklart måtte noe skje, det kunne ikke være så perfekt hele tiden.

”Hvorfor ringte du?” Spurte Ryan og lot hendene legge seg på begge kinnene til Alexander og tvang blikket hans til å møte sitt eget. Alexander bet seg i under leppa og var litt usikker på hva han skulle si.

”Jeg hadde ingen å prate med, jeg ville at du skulle være der for meg, etter alt som hadde skjedd.” Sa han og tvang fram et lite smil som minnet mer om en grimase.

”Hva har skjedd?” Spurte Ryan og lot pekefingeren gli varsomt langs kinnet til Alexander. Alexander nølte litt og tårene truet med å komme igjen, men han kremtet litt og tok hånden til Ryan.

”J-jeg rømte hjemmefra.” Sa han og så ned. ”Jeg vet at jeg har rotet det til for skole og sånt til deg nå, men vær så snill og ikke skyv meg bort igjen!” Sa Alexander i en desperat tone imens han hulket.

Ryan så på han og det føltes som om Alexander hadde klemt hjertet hans imellom hendene sine og skulle knuse det. Men nå hadde han sjansen å forandre på det. Ryan smilte svakt og lente seg lett mot Alexander før han kysset ham mykt på de myke leppene hans.

”This is the best day ever”

Alexander og Ryan hadde sittet der ved bilen og nytt hverandre sitt selskap til de kom fram til at Alexander skulle bli kjørt hjem. De pratet ikke om de var venner, gode venner eller kjærester. Det var ikke viktig å diskutere eller gå inn på det da. De trengte hverandre og ingen andre. Mest av alt ville Ryan bare kjøre langt bort til alt annet sted, men han kunne ikke. Noe holdt ham tilbake. Utdannelse. Han måtte gjøre ferdig siste året! Han måtte få gode karakterer og måtte komme inn på college. Eller de kunne reise bort, bare de to. Ryan smilte av tanken og lot hånden gli på låret til Alexander og lot fingrene flette seg inn i hans med et smil om leppene.

P-e-r-f-e-k-t. Perfekt.

De stoppet utenfor huset til Alexander og de gikk ut sammen, hånd i hånd.
En høy dame, som hadde vært veldig pen utenom det nærvøse uttrykket i ansiktet og de skjelvende hendene, kom ut og slo armene rundt Alexander. Ryan gjettet på at det var moren hans. Ryan skulle til å slippe hånden til Alexander, men han tviholdt og Ryan stilte seg heller vedsiden av ham igjen. Moren trakk seg litt unna han og lot blikket gli granskende over Ryan.

”Og du er?” Spurte hun vennlig og skakket litt på hodet.
Ryan åpnet munnen for å si noe da Alexander kom han i forkjøpet.

”Kjæresten min.” Sa Alexander og smilte svakt med fingrene fortsatt flettet inn i Ryan sine. Ryan kjente at han rødmet, men at han smilte også. Moren til Alexander hevet et øyenbryn og så litt på dem.

”Jaha.” Sa hun og smilte skeptisk.

”Du må nesten bli med inn, Alexander” Sa moren hans og smilte svakt.

”Jeg må prate med deg”.

Ryan kjente det knøt seg i magen. Hva om noe skjedde? Han ville ikke dra, men Alexander hintet om at det var greit, så Ryan lot hånden falle på siden imens han så litt på Alexander. Alexander smilte svakt og kysset Ryan på kinnet før han forsvant inn i huset med moren sin. Ryan så litt etter dem før han gikk inn i bilen sin og begynte å kjøre hjemover. Da han var kommet halveis hjemover klarte han ikke slutte å smile. ”Kjæresten min.” Ordene var som brent i hjernen hans, og han smilte hver eneste gang han så for seg Alexander si det.
P-e-r-f-e-k-t.

Ryan hadde så vidt kommet seg inn døra da han lå i bakken. Faren satt med bena på hver side av magen hans og holdt armene hans ned i bakken. Ryan så forskremt opp på faren sine øyne som så truende på ham.

”Hva faen har du gjort!?” Ropte faren. Ryan så opp på faren med store øyne. Hva hadde han gjort nå?

”Hvor har du vært med bilen? Hvor!?” Sa han og strammet grepet rundt håndleddene hans.

”Hvor var du for helvete!” Ropte han og pusten hans var tung. Ryan så opp på faren før han smilte svakt.

”Jeg var ute med kjæresten min” Sa Ryan. Faren så litt overrasket på ham. Det så ut som om han hadde slått ham i ansiktet uten at han hadde vært klar over det. Faren reiste seg opp og børstet av usynlig støv av skjorta. Ryan halte seg opp og begynte å gå mot rommet sitt, lengtet etter å sende sms til Alexander.

”Hvem er hun da?” Spurte faren og så etter sønnen sin med fortumlede øyne.

”Det er en han” Sa Ryan før han lukket døra. Han begynte å høre skrikingen til faren nedenifra igjen. Banneordene fløy veggimellom, men han brydde seg ikke. Alt han tenkte på var Alexander.

Alexander svarte på rundt fire sms før han sluttet å svare. Ryan ble først bekymret, men ville ikke legge noe press på han, så han la ifra seg mobiltelefonen. Etter å ha sett på klokka fant han ut at han like så godt kunne legge seg. Han sovnet stille uten en eneste bekymring, de fikk han ta i morgen.

Ryan lå dypt i drømmeland da mobilen ringte. Han skjønte først ingenting, til han fant ut hva den irriterende vibrasjonslyden var mobilen hans. Han trykket på svartasten og svarte uten å se på displayet.

”Hello?” Sa han med søvning stemme imens han gned seg i øynene.

”Hei sjelevenn” Sa den andre personen og etter noen sekunder fatter han at det var Alexander han pratet med. Han satte seg opp i sengen og kunne føle kulden som kom inn ifra det åpne vinduet på andre siden av rommet på den nakne overkroppen.

”Hei.” Sa Ryan igjen og gjespet litt før han flirte.

”Vekte jeg deg?” Spurte Alexander litt usikkert. Han kunne se for seg Alexander imens han pratet med han, som fikk han til å smile mer.

”Ja, men det gjør ikke noe. Hvorfor ringer du nå?” Spurte Ryan og la seg ned på senga igjen imens han dro hånda igjennom det svarte håret.

”Jeg ville bare prate, det er noe jeg lurer på” Sa Alexander i en mer blid tone. Ryan smilte litt før han mumlet ’mhm?’ inn i den gamle nokiaen.

”Er vi venner, kjærester eller?” Spurte Alexander kjapt, som om han ikke helt turte å spørre.
Ryan smilte litt før han halte seg opp igjen.

”Vel, du bestemmer, kjærester funker helt fint for meg.” Flirte Ryan og rødmet litt. Det var som å si rett ut ’Jeg er homofil!’. Alexander lo littt på andre siden av linjen og Ryan kjente han var varm i kinnene.

”Det var vel det jeg lurte på.” Flirte Alexander og Ryan kunne se for seg smilet til Alexander.

”Vi prates i morgen da” Sa Ryan og gjespet igjen. ”Jeg er trøtt” Flirte han.

”Ja, snakkes i morgen, kjære” Lo Alexander før han la på.

Neste dag kom ikke Alexander på bussen til skolen. Det første han tenkte var at han ble kjørt av moren sin eller faren sin til skolen for en gang skyld. Men da Ryan dukket opp på skolen var ikke Alexander der. Ryan tenkte at han hadde forsovet seg og sikkert kom senere. Eller det var det han ville tro.

I nesten siste time kom Alexander løpende inn i gymsalen for sent. Fem minutter.
Han dumpet ned vedsiden av Ryan og læreren begynte å prate igjen.

”Hvor ble det av deg?” Spurte Ryan og prøvde å kysse ham på kinnet, men Alexander trakk seg litt unna.
”Jeg tar det etterpå.” Mumlet han med et litt stivt smil. Langt ifra ekte. Ryan respekterte det, men lurte fortsatt på hvorfor han trakk seg unna.

Da gymtimen var ferdig måtte både Ryan og Alexander rydde tilbake alle apparater og alt annet de hadde brukt i gymtimen. Hvorfor? Fordi gymlæreren syntes de var for late. Ryan tenkte det var perfekt tidspunkt å spørre hvorfor han hadde kommet forsent. De løftet opp en madrass og skulle til å rydde den inn.

”Hvorfor kom du forsent igjen?” Spurte Ryan med blikket rettet mot kjæresten.
Alexander så opp på ham med de store blå øynene og trakk pusten.

”Forsov meg, ikke store greiene, men Mary kunne ikke kjøre meg til skolen.” Sa han og dro på skuldrene. Ryan tenkte automatisk Mary var moren hans.

”Hvorfor kunne hun ikke kjøre deg?” Spurte han og lukket igjen et skap.

”Bakrus” Sa Alexander og prøvde å unngå å møte blikket hans. Ryan hørte godt hva Alexander sa, men måtte forsikre seg om at han hadde hørt riktig. ”Hæ?” Spurte han og så uforstålig på ham.

”Bakrus. Hun drakk i går, slokna og våkna i bakrus, skjønner du?” Bjeffet Alexander.
Ryan så på kjæresten og hevet øyenbrynet litt.
”Jeg vet hva bakrus er.” Sa han og tvang fram et smil.
”Du kan fortelle alt til meg, du vet det?” Sa Ryan og gikk nærmere Alexander og lot armene gli rundt ham. Alexander nikket med et lite smil før han kysset Ryan ertende på haka. Ryan lo litt før han knuget seg til sin vakre kjæreste.

Plutselig gikk en dør opp og Ryan slapp armene som hadde vært rundt Alexander og lot dem falle ned på siden av kroppen sin. Læreren kom inn i gymsalen og sa at de bare fikk komme seg inn i dusjen. Ryan og Alexander begynte å gå imot garderoben.

”Gjør de homse greiene deres et annet sted!” Ropte læreren lettere irritert. Ryan kjente at han ble varm i kinnene. Alexander flirte litt før han snudde seg mot læreren som gjorde en håndbevegelse mot garderoben. Alexander lot armene legge seg rundt nakken på Ryan og trakk ham litt ned før han kysset ham ømt og lenge på leppene. Ryan lukket øynene og smilte litt. Læreren ble rød i ansiktet og snudde seg bort ifra dem, enten av sinne eller fordi han følte seg pinlig berørt.

Ryan skjønte like raskt som kysset at han og Alexander kom til å få trøbbel igjen. Gymlæreren deres var kjent for å være homofob, men han kunne ikke gjøre noe med derese følelser, derfor var den neste gymtimen et helvete. De forventet ikke noe annet, men urettferdig, det var det.

”Nå kan gruppe en og tre løpe rundt skolen, og gruppe to og fire kan rydde inn resten av utstyret” Sa læreren før blikket hans landet på Alexander og Ryan som satt på en benk i hjørnet. ”Og dere kan løpe sammen med gruppe en og to” La han til og gjorde en håndbevegelse mot døren. Ryan sukket før han begynte å gå mot døren. Alexander tok tak i armen hans og trakk ham mot seg.

”Hva er det du gjør?” Flirte Ryan og smilte mot ham.

”Vi går herifra, vi trenger ikke komme tilbake til skolen i dag” Sa Alexander med et ertende smil om leppene. Ryan flirte litt før ansiktet hans ble dystert. Han kunne ikke skulke flere ganger i år. Forrige år hadde han skulket nesten hver dag, men han hadde virkelig skjerpet seg, og takket være Alexander, ville han ikke skulke. Det var tre måneder igjen til sommerferien og alt måtte være perfekt i år.

”Jeg tror ikke det er så lurt” Mumlet han og så ned i gulvet. Alexander lot hånden gli nedover armen hans imens han prøvde å møte blikket til Ryan.

”Hvorfor ikke?” Spurte han og tvang blikket sitt i Ryan sitt.
Ryan så på Alexander og bet seg svakt i leppa.

”Jeg vil bare ha alt perfekt i år, det er siste året og sånt vet du” Sa Ryan og tvang fram et smil. Alexander sitt ansikt sprakk opp i et smil.

”Det er greit det.” Sa han og grep hånden til Ryan. ”Vi kan gå.”
Ryan flettet fingrene sine inn i Alexander sine og de gikk ut av døren.

-------------------

THIS SUCKS. -.-

What do you do two o'clock at night?

Fri, 04 May 2007 23:47:32 GMT

(this is just me being bored :p expressing my frustration. ha ha)

What do you do two o'clock at night waiting for the sun to come up. Your not feeling tired, but you wanna sleep. You can't sleep, and you stay up looking outside the window while watching at the sky to turn blue. You want to run out and play in the garden and take pictures of everything you find but you can't because the people that sleeps in the room beside you would freak out mentally. Your skin is itching from the inside and all you want to do is to run outside acting like a fucking child again. I never wanna grow up. I will always be childish but some times acting like the most mature up person in the world. Hearing that i should enjoy being a child and not trying to act like i am sixteen. But i am not. Sometimes i have my perverted thoughts in my head, but who haven't had some of those thoughts once in a while?
I love being young. Off course i want to grow up so i can go everywhere i want to, do whatever i want and don't give a shit about my parents. But deep inside i want to keep that safe feeling over knowing my parents caring about me. Sometimes my mind just adjust to being difficult to others. Arguing about everything just because i am having a shitty day. It's mean, but it works for me some times. Sometimes i just get so pissed off and argues while acting like a sixteen year old again because when it goes to things i care about, i get serious. Deadly serious. And it makes me angry when people are talking shit about it, that's why i am acting like being older so i don't yell about what an idiot that person is.
Cause in my mind, that's mean. I want to make people understand what i am talking about. When people don't listen, or don't understand, i can feel the anger bubble up inside me. It doesn't even need to be important. I like to have attention when i am speaking and if people ignore me i get childish. I might just turn my back and walk away or i'll stay angry while rolling my eyes every time someone say something just to make people know that if they don't care about me, well i am not fucking gonna care about you either.